Da jeg spurte om hun ville være kjæresten min, sa hun ja. Hun hadde visst regnet med at vi allerede var sammen. Jeg hadde gått og lurt på om tiden var inne for å gjøre det offisielt. For henne var den saken tydeligvis avklart.
Vi hadde tilbrakt en natt på hotell og hatt sex både om kvelden og neste morgen. Vi hadde det fint sammen. Når vi møtes, virker det ikke som om hun nøler med å være kjæresten min. Tvilen kommer først når vi er hver for oss og jeg venter på svar.
Jeg er 23, hun er 24, og vi har datet i rundt halvannen måned etter at vi møttes på Hinge. Vi har vært på mange dater, kysset mye og blitt komfortable med hverandre. Det føltes naturlig å bli kjærester, som å sette navn på noe som allerede var i gang.
Hun har også tatt initiativ som får meg til å føle at hun vil ha meg med i livet sitt. Etter at vi ble sammen, delte hun posisjonen sin med meg på Snap Map uten at jeg hadde bedt om det. Jeg gjorde det samme. Vi planlegger dessuten en utenlandsferie om noen måneder. Vi legger altså ferieplaner, men på en vanlig dag svarer vi hverandre bare to–tre ganger hver.
Vi spør hvordan dagen har vært eller avtaler neste date, men kommer sjelden i gang med en ordentlig samtale. Vi har ikke snakket i telefonen én eneste gang siden vi begynte å treffes. Vi fortsetter å møtes, men dagene mellom møtene føles overraskende tomme for meg.
Jeg liker å sende meldinger og snakke i telefonen. Det handler ikke bare om å avtale tid og sted. For meg er det en måte å føle meg nær kjæresten min på når vi ikke kan være sammen. Når det går åtte timer før hun svarer, og svaret tar under et minutt å lese, føler jeg meg langt unna henne. Samtidig virker hun helt komfortabel med at vi er et par.
Jeg har prøvd å svare med én gang, i håp om at hun fortsatt skal være der og at vi kan få pratet litt. Men hun kan bli borte fra samtalen i flere timer igjen. At jeg svarer raskt, er ikke nok til å få i gang den praten jeg savner.
Det vanskelige er at hun ikke har forandret seg. Hun har skrevet på denne måten helt siden vi møttes. Jeg kan ikke vise til en periode med meldinger dagen lang og si at hun har trukket seg unna. Vi har kommet nærmere hverandre ansikt til ansikt, mens kontakten på mobilen har vært omtrent den samme. Det jeg godtok mens vi nettopp hadde begynt å date, kjennes annerledes nå som vi er kjærester.
Jeg forventer ikke at hun skal være tilgjengelig for meg hele tiden. Jeg vil heller ikke at hun skal føle at hun må gjøre rede for hver time fordi hun har fått kjæreste. Men jeg vil ikke late som om det holder for meg å avtale neste møte. Det er sårbart å be om mer kontakt når hun kanskje ikke aner at jeg savner den.
Jeg har ikke tatt det opp ennå. Vi snakker allerede om en ferie flere måneder fram i tid, og jeg prøver fortsatt å finne ut hvordan jeg skal si til kjæresten min at jeg gjerne vil prate med henne før neste date.
