På lørdag ringte søsteren min til kjæresten min om noe som ikke hadde med meg å gjøre. Han snakket helt vanlig med henne, men spurte så diskret om jeg satt ved siden av. Da hun svarte ja, ble han mindre pratsom. Hun måtte legge på da pappa kom inn i rommet. Selv hadde jeg fortsatt ikke hørt fra ham.
Nå er det søndag. Det har gått tre dager uten en telefon, en melding eller så mye som en liten video. Vi snakket sammen på torsdag, og alt virket normalt. Jeg trodde ikke det var noe uoppgjort mellom oss. Nå lurer jeg på om han opplevde det annerledes.
Jeg er 22, og han er 23. Vi har vært sammen i rundt halvannet til to år, med noen brudd underveis. I det siste hadde vi fått det bedre. Han var mer kjærlig, ringte på eget initiativ og spurte hvordan jeg hadde det. Jeg merket at han gjorde en innsats. Derfor er det vanskelig å forstå at det plutselig ble helt stille.
Forrige uke kranglet vi riktignok to dager på rad. Jeg var ikke uten skyld. Under den ene krangelen provoserte jeg ham litt, og dagen etter førte en misforståelse til en ny uenighet. Han ble frustrert og sa ting som såret meg. Men innen onsdag hadde vi mer eller mindre ordnet opp. Samtalen på torsdag ga meg ingen grunn til å tro noe annet. Jeg ventet ikke at vi skulle slutte å snakke sammen etterpå.
Vi har hatt slike pauser før. Noen ganger trenger han litt tid for seg selv, andre ganger føler han seg ikke bra. Av og til er det jeg som tar kontakt først. Andre ganger kommer han tilbake og tar initiativet selv. Det har altså skjedd før. Likevel klarer jeg ikke å ta lett på stillheten etter de bruddene vi har hatt.
Han fortalte nylig at han var følelsesmessig utslitt og følte seg død innvendig. Jeg vet ikke hvor mye det handler om forholdet vårt. Kanskje trenger han ro, kanskje er han på vei bort fra meg. Jeg har ikke nok å gå etter til å vite det. At han kunne snakke normalt med søsteren min, gjorde meg heller ikke klokere.
Det jeg festet meg ved, var at han spurte om jeg satt ved siden av henne. Det sier ikke hvorfor han er stille overfor meg. Men han snakket med henne, mens jeg fortsatt ventet på å høre fra ham.
Jeg blir urolig når det blir avstand mellom oss, særlig fordi vi har gjort det slutt før. Jeg tar meg også i å sammenligne oss med det forrige forholdet hans. Det forteller meg ingenting om hva han tenker nå. Jeg vil være ærlig om min egen rolle i kranglene, uten at hver vond følelse skal bli et bevis på at jeg har skylden for dette.
Jeg savner ham og vil at han skal ringe. Jeg kunne ha tatt kontakt selv, slik jeg har gjort før. Men jeg vil ikke at det alltid skal være jeg som bryter stillheten. Samtidig vil jeg ikke gjøre ventingen til en konkurranse. Det er søndag, og jeg håper fortsatt at det blir han som tar kontakt denne gangen.
