Et fiktivt dilemma.
Mark var i begynnelsen av trettiårene da han møtte Anna. Hun hadde nettopp avsluttet et forhold som hadde vart i atten år. Etter få uker sa hun at han var den rette.
Han hørte et løfte om et forhold. Hun hadde fortsatt en fot i sitt gamle liv, og de hadde ikke tydelig snakket om eksklusivitet.
Store ord var ikke nok
Senere fortalte hun om et møte med en annen mann og kalte det en feil etter en kveld med alkohol. Mark opplevde det som et svik. Han ville vite hva som hadde skjedd, og hva hun egentlig ønsket med ham.
Det er to ulike spørsmål: Hadde hun brutt en avtale? Og ønsket de nå samme type forhold? En uklar begynnelse gjør ikke alle handlinger uproblematiske, men den gjør det nødvendig å beskrive avtalene presist.
At hun hadde vært lenge i et annet forhold, fortalte heller ikke automatisk hvorfor hun handlet som hun gjorde. Mark kunne spørre henne. Han kunne ikke lese seg frem til motivet hennes gjennom en liste over «rebound-tegn».
Testing er ikke en tilståelse
En opplysning om at Anna hadde tatt en test for seksuelt overførbare infeksjoner, gjorde ham mer urolig. Men selve testen beviste verken utroskap eller en bestemt hendelse. Helseopplysninger og spørsmål om tillit måtte behandles hver for seg.
De måtte kunne snakke om relevante helseforhold og hvilke forholdsregler de ønsket, uten å gjøre det å teste seg til noe mistenkelig.
Det han kunne bestemme
Mark sa: «Jeg ønsker et eksklusivt forhold. Hvis du ikke ønsker det, trenger jeg å vite det.»
Han ba også om en sammenhengende forklaring på det hun allerede hadde fortalt. Ikke tilgang til alle kontoene hennes, og ikke et løfte om at han aldri skulle kjenne uro igjen.
Hvis ordene og handlingene fortsatt ikke hang sammen, kunne han gå. Han trengte ikke bevise at hun var et dårlig menneske for å velge et forhold med tydeligere vilkår.
