Hun er blitt en av de første jeg tenker på når jeg våkner. Jeg lurer på når vi skal sees igjen, jeg som knapt hadde lyst til å bruke tid på dating. Det er uvant nok å kjenne det sånn. At hun er søsteren til kona til bestevennen min, gjør meg ikke mindre nervøs.
Jeg er 33, hun er 31. Bestevennen min og jeg har kjent hverandre i rundt tjue år. Han har vært sammen med kona i seks år, og i løpet av den tiden har hun blitt en like nær venn for meg som han er. De giftet seg nylig, og jeg holdt tale for dem begge. Dette er mennesker jeg er veldig glad i, hver for seg og som par. Hun jeg nå har begynt å falle for, hører allerede til i den samme kretsen.
Selv var jeg i et forhold i ni år, gjennom mye av tjueårene. Det var et forhold som ikke var bra for meg, og jeg brukte altfor lang tid på å komme meg ut. Etterpå nøt jeg friheten. Jeg hadde ikke noe behov for å finne en ny kjæreste med en gang. Jeg gikk på noen dater med kvinner jeg møtte tilfeldig, men det sa aldri ordentlig klikk. Den lille lysten jeg hadde til å date, dabbet fort av.
Hun har også et langt forhold bak seg, på over ti år, og ble nylig singel. I det siste har hun vært mer sammen med oss. Det begynte med uskyldig flørting, men de siste ukene har det blitt tydelig at jeg faktisk er tiltrukket av henne. Jeg hadde vent meg til å trives alene. Nå kjenner jeg at jeg har lyst til å slippe noen inn igjen.
Jeg har ikke vært så glad og forventningsfull på flere år. Jeg har inntrykk av at hun også kjenner noe av det samme, selv om jeg bare kan si sikkert hvordan jeg har det. Det handler om mer enn å like noen. Jeg merker at jeg fortsatt kan kjenne på følelser jeg trodde jeg hadde stengt av. Det kom helt uventet, og kanskje er det derfor jeg blir så satt ut av det.
Vi har snakket om at dette fort kan bli et seriøst forhold. Vi er allerede nære, og begge har lange forhold bak oss. Tanken på å prøve er fristende, men vi ser også hva som kan stå på spill før vi har bestemt oss for hvor langt vi vil gå.
Søsteren hennes, altså kona til bestevennen min, er også bekymret. De siste ukene har hun satt seg ned med oss begge for å snakke om det. Jeg skjønner henne. Hvis vi blir sammen og det senere går galt, kan det påvirke flere enn oss to. Jeg er redd bestevennen min og kona hans kan havne i en situasjon der de føler at de må velge mellom en venn og en søster. Ingen har måttet velge noe som helst ennå. Det er noe jeg frykter kan skje, ikke noe som har skjedd.
Foreløpig tar vi det rolig, og jeg heller mot å fortsette sånn. Jeg liker det som er i ferd med å skje mellom oss. Jeg er glad. Men det er så lenge siden jeg hadde det slik med noen at jeg overtenker det minste som skjer, samtidig som jeg gleder meg til neste gang jeg skal se henne.
