Tredje gang vi snakket sammen på treningssenteret, ble praten litt mer personlig. Han spurte hva jeg likte å gjøre. Vi hadde kommet forbi presentasjonene og begynt å bli litt kjent. Så avsluttet han med å rekke fram knyttneven til en knokehilsen.
Jeg prøvde å finne ut om han var interessert i meg. Nå måtte jeg visst også finne ut om jeg hadde blitt en av gutta.
Det var han som tok kontakt først. Han avbrøt treningen min for å fortelle en teit vits, presenterte seg og sa at han så meg der hele tiden. Det var ingen kjærlighetserklæring. Men når en mann jeg liker, velger å komme bort og snakke med meg, får jeg det med meg.
Senere, da vi var ferdige med å trene, sa han ha det. Siden har vi småpratet hver gang vi har sett hverandre der. Den første samtalen ble altså ikke bare en engangsgreie. Jeg begynte å få følelsen av at det kunne være noe der, men var nervøs for å stole på den.
Da vi snakket sammen for tredje gang, spurte han om interessene mine. Det føltes som litt mer enn å bare kjenne igjen et annet medlem på senteret. Jeg likte at vi hadde noe å snakke om utover stedet vi stadig traff hverandre. Jeg visste ikke hva han tenkte, men jeg likte hvor samtalen var på vei.
Så kom knokehilsenen. Det var ikke noe ubehagelig ved den. Den passet bare så dårlig med det jeg hadde begynt å håpe på. Jeg var tiltrukket av ham. Selv begynte jeg å lure på om han så på meg som en treningskompis.
Det hadde kanskje vært lettere å legge den fra seg hvis ikke en mann på jobben også nylig hadde hilst på meg på samme måte. To menn, to ulike steder, samme hilsen. Jeg fikk følelsen av at alle andre hadde fått en innføring i knokehilsener som jeg hadde gått glipp av. Kollegaen forklarte ingenting om fyren på treningssenteret, men gjorde det vanskeligere å legge særlig mye i akkurat den gesten.
Kanskje er han bare hyggelig. Men siden han både tok kontakt og fortsetter å vise interesse for livet mitt, klarer jeg ikke helt å slå fra meg at han kan flørte. Knokehilsenen gjorde meg ikke noe klokere.
Foreløpig er han fortsatt mannen på treningssenteret som kom bort med en teit vits og begynte å spørre hva jeg liker å gjøre. Jeg er fortsatt kvinnen som liker ham. Jeg hadde bare ikke regnet med å sitte og sammenligne ham med en kollega.
