Han prøvde å legge meg til på Instagram fire ganger. Jeg lot alle forespørslene stå ubesvart. Jeg verken godtok eller avviste dem. Jeg sa til meg selv at jeg bare prøvde å unngå å bli såret igjen. Nå har det gått over en uke siden han sluttet å prøve, og jeg lurer på om jeg stengte ham ute mer enn jeg egentlig ville.
Vi er begge 37 og hadde datet i fire måneder. En mandag sa han at han ikke ville at vi skulle være eksklusive lenger. Han ville fortsatt ha meg i livet sitt. For ham kunne kanskje begge deler fungere samtidig. For meg hørtes det ut som om jeg skulle gi slipp på det jeg ønsket meg, men likevel være tilgjengelig på andre premisser.
To dager senere sluttet jeg å svare. Det hadde allerede skjedd ting i løpet av de fire månedene som hadde såret meg, og det visste han. Etter at han sa at vi ikke skulle være eksklusive lenger, håpet jeg at han ville si noe som viste at han forsto hvordan jeg hadde hatt det. Meldingene hans ga meg ikke det. Jeg fikk følelsen av at han ville holde muligheten med meg åpen. Det var min tolkning, ikke noe han hadde sagt rett ut.
Instagram-forespørslene kom søndagen og mandagen etterpå. Jeg lot som jeg ikke hadde sett dem. Å godta føltes som å si ja til mer kontakt uten at noe egentlig ville endre seg. Å avvise dem ville vært mer endelig enn jeg var klar for. Ved å la dem stå slapp jeg å gjøre noen av delene.
Det er ikke særlig behagelig å innrømme at jeg faktisk ønsket å høre fra ham. Hadde han sagt noe som tydet på at han angret, eller gjort et mer ordentlig forsøk på å finne tilbake til hverandre, ville jeg vært langt mer åpen for å svare. Jeg ventet ikke bare på enda et varsel. Jeg ville ha en grunn til å tro at han kunne ombestemme seg om oss.
Men jeg fortalte ham aldri hva som skulle til for at jeg ville svare. Han visste bare at jeg lot både meldingene og forespørslene stå ubesvart. Jeg skjønner at han kan ha gitt opp. Samtidig vet jeg ikke hva han ønsket med kontakten. At han fortsatte å skrive, betydde ikke nødvendigvis at han ville være eksklusiv igjen. Jeg kunne ikke tolke meldingene som et ønske om det bare fordi jeg savnet ham.
Nå er jeg redd for hvordan det vil virke om jeg tar kontakt. Vil han tro at jeg bare bryr meg når han blir stille, etter at jeg ignorerte ham mens han prøvde? Jeg ventet på at han skulle forstå hva jeg ville, men aner ikke hva han faktisk oppfattet. Så begynner jeg å se for meg at han allerede tenker på andre kvinner. Jeg vet ikke om han gjør det. Likevel får tanken meg til å trekke meg unna igjen.
Det jeg ønsker meg, er nesten pinlig enkelt: at han savner meg, er glad i meg og tenker at det er verdt å prøve igjen. Jeg vil at han skal huske at jeg var god mot ham. Det ønsket blir ikke borte selv om jeg kan forklare hvorfor meldingene hans ikke var nok.
Forespørslene har sluttet å komme. Jeg har fortsatt ikke tatt kontakt. Og jeg tenker stadig på det lille svaret jeg kunne ha sendt mens han ennå prøvde å nå meg.
