Han måtte gå fordi kompisen hans skulle hjem. Før jeg rakk å si noe, var han borte. Vi hadde nettopp danset sammen og holdt hender, men ingen av oss hadde fått utvekslet telefonnumre. Det kunne jo ha gjort fortsettelsen litt enklere.
Jeg var ute med noen venninner på halloween. Vi hadde dratt for å danse, men etter en stund ville en av dem ha en røyk. Jeg ble med ut. Hun traff en venn hun kunne røyke med, og jeg sto sammen med dem, fikk litt luft og var med på praten.
Så kom en annen mannlig venn av henne ut. Hun presenterte oss for hverandre, og han og jeg begynte å snakke. Han spurte om skole og jobb. Ikke akkurat en kjærlighetserklæring, men vi hadde i det minste en egen samtale og sto ikke bare og ventet på at noen skulle bli ferdig med å røyke.
Da vi gikk inn igjen, danset jeg med venninnene mine. Han kom bort og danset med meg en stund, og vi holdt hender. Jeg holdt litt igjen og unngikk å danse tett inntil ham. Jeg ville ikke gjøre ham utilpass. Jeg likte ham, men var tydeligvis også opptatt av å oppføre meg eksemplarisk på dansegulvet.
Så dro han. Venninnene mine mente at han helt klart hadde flørtet, og vi syntes alle det var synd at ingen hadde bedt om nummeret til den andre. Mens vi danset, hadde det føltes lovende. Etterpå virket venninnene mine langt sikrere enn meg på at han hadde vært interessert.
Venninnen min spurte ham senere hva som hadde skjedd mellom oss. Hun fortalte at han ble så sjenert at hun angret på at hun hadde tatt det opp. Han sa at noen ganger danser man bare, og at han hadde likt å være omgitt av vakre kvinner. Hyggelig sagt om hele gruppa, men det gjorde meg ikke klokere på om han hadde lyst til å møte akkurat meg igjen.
Hun trodde ikke helt på forklaringen hans og ville sette oss i kontakt. Jeg var interessert, men også flau og sjenert selv. En annen jeg snakket med, mente at han hadde turt å ta kontakt fordi jeg ikke brukte sminke. Da hadde jeg plutselig ansiktet mitt å gruble over også. Dansen hadde ellers gitt meg nok å tenke på.
I går sendte venninnen min ham en melding. Hun fortalte at jeg likte ham, og foreslo at vi kunne møtes, kanskje på en date. Det var jeg som var interessert, men hun tok seg av invitasjonen.
Dagen etter hadde han fortsatt ikke svart. Kanskje var han sjenert eller opptatt. Kanskje var han ikke interessert. Jeg hørte stadig at en mann som ville møte meg, ville få det til. Sjenanse var visst ikke noe menn kunne ha. Jeg visste ikke om folk hadde rett, eller bare var veldig sikre i sin sak.
Jeg hadde bare hatt lyst til å se ham igjen. Nå som meldingen sto ubesvart, følte jeg at jeg hadde løpt etter ham, og angret på at jeg hadde fortalt venninnen min hva jeg følte. Den kvelden dro han før jeg rakk å si noe. Nå visste han at jeg likte ham, og jeg ventet på svaret hans.
