Kjæresten min og jeg hadde nettopp samleie for første gang på sju–åtte uker. Han var nær ved å trenge inn på feil sted, ga meg skylden og kom etter omtrent to minutter. Vi har vært sammen i fire år. Likevel satt jeg igjen med den samme frustrasjonen over sexlivet vårt.
Jeg er 27 og vil ha god sex jevnlig. Det er lettere å si enn å innrømme hvor sint jeg er på meg selv for at jeg blir. Vi er ikke engang gift. Jeg vil gjøre det slutt, men så begynner jeg å tenke på dagene etterpå. Å være singel. Å være ensom. Å klare meg uten mannen jeg har blitt så følelsesmessig avhengig av.
Det mangler ikke på samtaler. Vi har snakket om sexlivet vårt mange ganger, uten at noe har endret seg. Derfor er det vanskelig å tro på enda en prat. Jeg vet hvordan jeg skal forklare hva jeg savner. Jeg vet bare ikke hva det hjelper å forklare det én gang til.
Det siste året har jeg også fått mindre lyst på ham. Det betyr ikke at jeg har mistet interessen for sex. Jeg ønsker meg fortsatt et sexliv jeg er fornøyd med. Men jeg har nesten ikke lyst på akkurat ham lenger, og det siste forsøket vårt gjorde ikke saken bedre.
Han er ikke dårlig på alt. Jeg liker oralsexen med ham. Men det er ikke nok til at jeg er fornøyd med sexlivet som helhet, og det gjør ikke de lange oppholdene lettere. Jeg vil ikke bruke den ene tingen som fungerer, til å overbevise meg selv om at jeg ikke skal ønske meg mer.
Jeg beskriver meg selv som følelsesmessig avhengig av ham, fordi jeg ser hvor mye frykten for ensomhet har å si. Men det hjelper lite å forstå det når jeg fortsatt ikke klarer å gå. Da blir jeg frustrert både over forholdet og over meg selv. Jeg har det allerede vondt, men tanken på hvordan jeg kan få det etter et brudd, skremmer meg likevel.
Nå søker jeg jobber over hele landet og i utlandet. Det kan føre meg til et nytt sted, og da er jeg redd for å bli sittende alene i en fremmed by eller et annet land. Hjembyen føles heller ikke som noen trygg løsning. Den er liten, og det er vanskelig å bli kjent med nye folk her. Jeg kommer ikke på noe sted der det plutselig virker enkelt å være singel.
Jeg tenker stadig på hvor mye av tjueårene jeg er villig til å bruke på dette. Det får det til å haste, selv om jeg nøler. Jobbsøkingen er i gang. Jeg vet ikke hvor den vil føre meg, eller om jeg tør å dra dit uten ham.
