Da jeg tok opp en kjent manns utroskap, begynte kjæresten min å stille spørsmål om kona hans. Hvorfor hadde hun gått ut med det offentlig? Hvorfor kunne de ikke ordne opp privat? Jeg hadde sett for meg en prat om en mann som hadde vært utro med en kollega. I stedet diskuterte vi om kvinnen han hadde sviktet, kanskje bare ville ødelegge livet hans.
Jeg er 26, han er 27, og vi har vært sammen i tre år. Vi bruker begge mye tid på nettet, og tidligere var han stor fan av denne nettkjendisen. Da saken kom ut på konas Instagram-konto, regnet jeg med at han hadde fått den med seg. Det virket helt vanlig å snakke om det med ham.
Jeg syntes det mannen hadde gjort, var avskyelig, også hvor åpenlyst det visstnok hadde foregått. Men før vi egentlig hadde snakket om utroskapen, var kjæresten min opptatt av motivene til kona. Jeg spurte hvorfor han straks la skylden på kvinner, særlig henne som var blitt såret. Han ba meg slappe av og sa at han bare stilte spørsmål.
Så sa han at menn med så mye penger og makt alltid vil falle for fristelsen. Det var den påstanden jeg ikke klarte å slippe. Slik jeg hørte det, ble utroskap en naturlig følge av å få nok muligheter, i stedet for noe man velger. Plutselig handlet det ikke bare om en kjent mann. Jeg begynte å lure på hva kjæresten min egentlig mente det var mulig å forvente av en mann i et fast forhold.
Han understreket at han syntes denne mannen var avskyelig. Det vil jeg ikke utelate bare fordi jeg er opprørt. Han tok faktisk avstand fra ham. Men jeg fikk det ikke til å henge sammen med at menn i samme posisjon uansett ville gjort det samme. For meg er det forskjell på å bli fristet og å velge å være utro.
Jeg skjønner at det går an å være uenig i en offentlig avsløring uten å forsvare utroskap. Et ønske om at noe håndteres privat, er ikke i seg selv en godkjenning av det som skjedde. Det som traff meg, var at han begynte der, og så fulgte opp med noe som hørtes ut som en unnskyldning. Jeg satt igjen med følelsen av å være mer opptatt av skaden på dette ekteskapet enn han var.
Det vanskelige er at jeg ikke kjenner ham igjen i dette. Han har vært snill og respektfull, og han har aldri tidligere sagt noe som har gjort meg så urolig. De tre årene teller. Jeg kan ikke stryke dem og bestemme meg for at han hele tiden har vært en elendig kjæreste. Men ordene blir heller ikke ufarlige bare fordi de kom så overraskende.
Jeg føler meg sviktet, uten å ha oppdaget utroskap i vårt eget forhold. Kanskje prøvde han klønete å forklare oppførselen til en han en gang beundret. Kanskje sa han noe han også mener gjelder ham selv. Ingenting her viser at han har vært utro eller planlegger å være det. Likevel vurderer jeg å gjøre det slutt. Det skremmer meg også. Jeg vil ikke la én vond krangel avgjøre framtiden med en mann som fram til denne samtalen hadde gitt meg så lite grunn til å tvile på oss.
