Vi har allerede fått snakket ut. Det står ikke igjen et stort, ubesvart spørsmål mellom oss, og jeg venter ikke på en forklaring. Jeg forstår at det er over. Han vil ikke være sammen med meg, og jeg vet at jeg ikke kan ta det valget for ham.
Jeg trodde bare det skulle hjelpe mer å forstå alt dette.
Livet mitt går videre. Dette tar ikke opp hver eneste time, og jeg klarer å fungere. Jeg har andre ting å gjøre og tenke på, og det gjør jeg. Men når det blir stille i hodet, er han der fortsatt.
Jeg savner ham. Noen ganger er det bare det. Andre ganger merker jeg at jeg håper noe skal endre seg, selv om jeg ikke har noen grunn til å tro at det vil skje.
Jeg tenker fortsatt «hva om». Jeg vet at det bare er muligheter jeg lager i mitt eget hode, men det hindrer meg ikke i å følge dem et stykke. Jeg kjenner svaret vi kom fram til. Likevel fortsetter en del av meg å forestille seg et annet.
Det er vanskelig å forklare. Jeg trenger ikke enda en samtale for å få klarhet. Jeg synes ikke han skylder meg en bedre forklaring. Og jeg skjønner at mine følelser ikke kan få ham til å ville det samme. Vi har allerede kommet til den slutten jeg prøver å godta.
Jeg skulle bare fortsatt ønske at jeg kunne være sammen med ham.
Når folk snakker om å få en ordentlig avslutning, høres det ofte ut som om det er det som gjør at man endelig kommer seg videre. Jeg har fått den avslutningen. Nå prøver jeg å finne ut hva som kommer etterpå.
Hvis du har vært der selv, og visst at et forhold er over mens du fortsatt går rundt med et stille håp om at det ikke er det: Hva hjalp deg med å gi slipp?
