En fiktiv fortelling om en grense som må respekteres.
Jeg er 29 og bor i en leilighet med utsikt rett mot en annen leilighet. Først så jeg bare et menneske som beveget seg forbi et vindu. Etter hvert begynte jeg å vente på at hun skulle komme hjem.
Jeg visste når hun laget kaffe. Jeg la merke til klærne hennes og hva hun spiste sent på kvelden. Jeg kalte det nysgjerrighet. Det var et behagelig ord for en vane jeg helst ikke ville beskrive ordentlig.
På et tidspunkt satte jeg meg med en skål popcorn. Da hadde jeg gjort et annet menneskes privatliv til kveldens program. Hun hadde verken laget programmet eller solgt billetter.
Vinduet hennes var ingen invitasjon
Det er forskjell på å få et tilfeldig glimt og å bli sittende og følge med. At hun ikke trakk for gardinene, flyttet ikke ansvaret over på henne. At hun kanskje aldri ville oppdage det, gjorde heller ikke vanen respektfull.
Jeg flyttet stolen, trakk for på min side og sluttet å bruke vinduet som underholdning. Jeg skulle heller ikke ta bilder, notere rutinene hennes eller oppsøke steder jeg hadde sett henne dra til.
Den første planen min hadde vært å si hei. Som om en hyggelig introduksjon kunne gjøre observasjonene mine til en romantisk opptakt. Men hun skyldte meg ingen samtale, og det jeg allerede visste om henne, var ikke noe jeg burde bruke for å skape falsk fortrolighet.
Å stoppe er min oppgave
Et vanlig, tilfeldig nabomøte kan få være nettopp det. Det trenger ingen skjult regi. Hvis jeg fortsetter å oppsøke vinduet selv etter at jeg har bestemt meg for å slutte, må jeg søke hjelp til å endre atferden.
Hun trenger ikke forandre kveldsrutinen sin for at jeg skal finne noe annet å gjøre. Jeg har tross alt både bøker og en egen oppvask.
