Jeg vil gjerne høre fra folk som har erfaring med «brat-taming» i et langdistanseforhold. Ertingen og småkranglingen virker som noe man kan ta med seg over på meldinger og telefonsamtaler, men avstanden endrer rytmen. Det blir også vanskeligere å vite hvordan tonen lander der og da.
For dere som har prøvd: Hva gjør at dynamikken føles morsom, og ikke som enda en avtale i kalenderen? Bruker dere meldinger, planlagte samtaler, faste små ritualer eller noe helt annet? Jeg lurer også på hvordan dere snakker om grenser og finner tilbake til hverandre etterpå når dere ikke bare kan være i samme rom.
Jeg er ikke ute etter et ferdig manus, men ærlige og praktiske erfaringer fra folk som har funnet noe som fungerer for dem. Hva har gjort avstanden lettere, og hva har ikke fungert?
