En fiktiv fortelling.
Da jeg begynte å snakke med Claire, var hun fortsatt sammen med en annen. Jeg sa at vi måtte vente til det forholdet var avsluttet. Samtidig fortsatte vi de lange kveldssamtalene, og jeg begynte å håpe før situasjonen var avklart.
Da hun fortalte at hun var blitt singel, trodde jeg vi kunne være åpne. Hun ville holde oss hemmelige. «Det er komplisert», sa hun. Jeg spurte ikke godt nok hva hun mente, eller hvor lenge hemmeligholdet skulle vare.
Etter noen uker ble svarene hennes kortere. Så ba hun om tid for seg selv. Jeg forsøkte å gi henne plass, men fulgte stadig med på oppdateringene hennes. Bestevennen min, Ryan, dukket ofte opp.
Oppdateringer var ingen avklaring
Bildene kunne ikke fortelle meg nøyaktig hva som foregikk. Likevel brukte jeg dem som et puslespill der hvert nytt innlegg skulle gi det endelige svaret. Det ga meg mest flere timer med uro.
Da Ryan begynte å formidle beskjeder fra Claire, sa jeg at jeg ønsket et direkte svar fra henne: Var forholdet vårt over? Hvis hun ikke ville fortsette, trengte hun ikke sende en representant.
Jeg spurte også Ryan direkte om hans rolle. Jeg kunne forholde meg til det han faktisk sa og gjorde, uten å påstå at jeg visste alt de hadde diskutert når jeg ikke var der.
Jeg kunne slutte å vente
En måned senere savnet jeg fortsatt både forholdet og vennskapet slik jeg hadde trodd det var. Jeg trengte ikke late som ingenting i felles sammenkomster. Jeg kunne takke nei, dempe oppdateringene deres og være sammen med andre venner.
Det var ikke nødvendig å løse hver detalj for å bestemme at dette ikke fungerte for meg. Et forhold jeg ikke fikk snakke om, og knapt fikk et svar om, var ikke et forhold jeg ønsket å fortsette i.
