Et fiktivt samlivsdilemma.
Vi er i slutten av trettiårene og har vært sammen i ti år. Før var sex noe vi gledet oss til. Gjennom en krevende periode, blant annet med fertilitetsbehandling, hadde det i lange strekk føltes planlagt og mekanisk. Senere ble det sjeldnere.
Da jeg oppdaget at Emma så på pornografi, tenkte jeg straks: Hvorfor har hun lyst til det, men ikke til meg? Jeg begynte å undersøke mer av nettaktiviteten hennes og lese gamle meldinger. Til slutt sammenlignet jeg meg med både bilder på skjermen og menn fra fortiden hennes.
Det jeg fant, svarte ikke på det jeg lurte på
Nettbruken kunne ikke alene fortelle meg hva Emma følte for meg. Den beviste heller ikke utroskap. Samtidig kunne vi ha ulike grenser for pornografi som vi aldri hadde snakket ordentlig om.
Jeg måtte ta ansvar for at jeg hadde gått inn i private opplysninger. Det var ikke et nødvendig etterforskningsarbeid hun hadde påført meg ved å ha et eget privatliv.
Snakk om nærheten dere ønsker nå
Jeg sa at jeg savnet å føle meg ønsket. Hun fortalte at nærheten mellom oss hadde blitt vanskelig. Jeg kunne lytte til det uten å kreve at hun skulle bevise tiltrekningen gjennom sex.
Vi måtte avklare både digitale grenser og hva vi ønsket i vårt eget forhold. Hvilken berøring var velkommen? Hva føltes presset? Ønsket vi begge å forsøke å finne mer nærhet, eventuelt med hjelp utenfra?
Gamle meldinger kunne ikke gi meg en konkurranse jeg kunne vinne. Samtalen vi trengte, handlet om to mennesker nå. Den kunne være smertefull, og den kunne ende uten den løsningen jeg håpet på. Men den måtte begynne med et spørsmål hun faktisk fikk svare på.
