En fiktiv fortelling om ansvar i et nettforhold.
Vi møttes gjennom et nettspill. Hun var 21, jeg var 22. Vi skrev meldinger, sendte talemeldinger og bilder, men hadde ikke snakket sammen på video. Da hun spurte om vi skulle være kjærester, sa jeg ja.
Jeg var ensom og likte oppmerksomheten. Jeg var ikke sikker på følelsene mine. Likevel svarte jeg «jeg elsker deg» og snakket om en felles fremtid som om jeg visste hva jeg ville.
Etter hvert ble kontakten intim. Det gjorde det enda viktigere å være ærlig, men jeg utsatte samtalen. Jeg likte å føle meg ønsket og ønsket samtidig å slippe konsekvensene av å si at følelsene ikke var like.
«Jeg trenger litt plass» var ikke hele sannheten
Til slutt sa jeg at jeg trengte avstand på grunn av hvordan jeg hadde det. Det jeg unnlot å si, var at jeg ville avslutte forholdet. Jeg håpet hun skulle forstå det uten at jeg måtte uttale det.
Hun sa at jeg ikke var ærlig. Jeg foreslo vennskap. Hun blokkerte meg.
Da måtte jeg respektere grensen. Jeg skulle ikke opprette en ny konto, kontakte vennene hennes eller få henne til å høre en lang unnskyldning for at jeg selv skulle føle meg lettere.
Anger må bli til andre handlinger
Eventuelle private bilder skulle fortsatt behandles privat, aldri vises frem eller brukes for å få kontakt. Hun skyldte meg verken svar eller tilgivelse.
Jeg kunne ta ansvar for ensomheten min ved å søke kontakt og støtte uten å love en kjærlighet jeg ikke følte. Neste gang måtte jeg si «jeg vet ikke ennå» når det var sannheten.
Skyldfølelsen kunne ikke gjøre forholdet ærlig i ettertid. Den kunne minne meg om at et tydelig svar ofte er mer omsorgsfullt enn et behagelig løfte.
