Når den emosjonelle investeringen i et forhold forsvinner
Alt begynner med kjærlighet, sies det. Du møter noen, og det slår gnister. Men hva skjer når den emosjonelle investeringen i forholdet begynner å tørke inn? For meg var det en langsom, smertefull overgang fra å være forelsket til å få “ick” hver gang jeg så på partneren min.
Livet skulle være vakkert da vi begynte vår reise sammen. Som alle par hadde vi vår andel av krangler og lykksalige forsoninger. Vi prøvde alt – et Google-søk unna – krangler, samtaler, terapi, til og med en timeplan, men ingenting så ut til å kunne tenne gnisten som en gang brant mellom oss.
IVF-berg-og-dal-banen: Et vendepunkt
Det gikk helt galt under IVF-forsøket – en tid fylt av håp og skuffelser. Det var kaos: hormoner, nåler, legebesøk og tyngden av alt dette gjorde at sexen ble nedprioritert, og ærlig talt var det helt greit en stund. Det var en legitim, ubestridelig grunn til mangelen på intimitet, og det gjorde fraværet litt mindre vondt.
Men når behovene dine ikke blir dekket over så lang tid, begynner du å bygge en mur. Jeg sluttet å gi meg selv følelsesmessig til oss. Jeg ble forsørgeren, kokken, renholderen, ryggraden – men ikke elskeren. Jeg fokuserte på det som gjorde meg lykkelig, og begynte å se på partneren min med helt andre øyne.
Fra elsker til samboer: Den sprø vendingen
Her er vrien – og den er jammen ikke til å kimse av. Så snart jeg sluttet å se på ektefellen min som en elsker, forvandlet han eller hun seg til en irriterende venn eller romkamerat. Ironisk, ikke sant? Nå, når IVF-en er overstått, vil de plutselig jobbe med kjærlighetslivet vårt som om de hadde skrudd på en bryter.
Men her er problemet: Jeg er ikke lenger der, følelsesmessig. Det er som om de har gått glipp av bussen, og jeg har ingen grunn til å vinke den ned. Jeg trenger dem ikke. Attraksjon? Borte. Følelsen av å bli avvist gang på gang har dempet min lyst til å dykke ned i et basseng av middelmådig sex igjen. Jeg våknet en dag, så på partneren min som lå og koste med hunden vår, og tenkte: “Æsj.” Hvordan havnet jeg her?
Kan emosjonell investering i parforhold gjenopprettes?
Det er her det blir vanskelig. Jeg elsker partneren min, men han eller hun har begynt å irritere meg, og det har blitt en irriterende skygge i livet vårt. Hver gang de ber om noe eller prøver å være kjærlige, lurer jeg på hvorfor jeg skal bry meg. Hva er poenget når jeg kan fungere helt fint alene, og når forholdet ikke føles som et partnerskap?
Så hva skjer nå? Skal vi prøve å kjøpe oss inn igjen når hjertet ikke er med? Jeg bryr meg om dem – det gjør jeg. Men hvordan tenner man opp igjen en ild som er utbrent? Kanskje det egentlige spørsmålet er om jeg i det hele tatt vil? Er dette slutten på den emosjonelle investeringen i relasjoner for oss, eller finnes det en vei videre?
Hvor komplisert og forvirrende det enn høres ut, handler det kanskje om å finne en balanse mellom det å elske noen og det å være forelsket. Og kanskje, bare kanskje, er det der reisen med emosjonell investering i parforhold virkelig begynner.
