Innledning
Så der satt jeg og forberedte meg på å ønske et nytt år med ny start og gode forsetter velkommen, bare for å bli overrumplet av en bombe: Kona mi hadde “bare chattet” Hvis det hadde vært en gyldig unnskyldning i en bar, ville det vært verdt å trekke på smilebåndet av. To uker før 2025 var vi her, og mitt ti år lange forhold ble utsatt for en stresstest av den typen som er forbeholdt billige IKEA-møbler.
Konfrontasjonen
Jeg hadde selvfølgelig mine mistanker, for hva er mistenksomhet om ikke en snikende liten gremlin som hvisker “du vet bedre” hver gang du smører på med god gammeldags fornektelse? Samtalen fant sted i desember 2024, og som en skuespiller i en dårlig skrevet såpeopera henvendte jeg meg til kona mi og spurte tilfeldig om hun hadde noe hun ville fortelle meg før vi sparket det gamle året til side.
Svaret hennes? Bare en uformell “prat” Hvis jeg hadde fått en dollar for hver gang jeg hørte den replikken i en romantisk komedie, ville jeg vært rik. Men jeg kommer inn på noe annet.
De røde flaggene
Fire måneder med digital flørt fra mars? Ah, tidslinjen. Var det “bare chatting” da hennes pleievaner gjennomgikk det som bare kan beskrives som en renovering på olympisk nivå? Denne nyvunne dedikasjonen til personlig pleie fikk meg til å klø meg i hodet – og ikke som forberedelse til en fancy date.
Så kom den skjebnesvangre e-posten: flatlus. Hun hadde tydeligvis flatlus, og det førte til et plutselig behov for estetiske endringer i underetasjen. Merkelig nok hadde jeg ikke fått beskjeden om krabbeproblemet hennes. Hadde jeg vært involvert i et forhold mellom arter? Kan noen hjelpe meg – hvor er dramaalarmen min?
De blandede signalene
For å gjøre det hele enda mer herlig, var det de sjarmerende øyeblikkene etter intimiteten hvor hun spurte om jeg var sammen med noen andre. Holdningen hennes, som var så avslappet, men likevel stivere enn en utstillingsdukke, gjorde lite for å dempe usikkerheten min. Var det bare snakk om et “bare chatte”-problem, eller hadde jeg gått inn i helt feil forhold?
La oss pakke det ut: Plutselig tok hun på seg leppestift som om hun gjorde seg klar til å spille inn neste sesong av “The Bachelorette” – men denne gangen var hun på utkikk etter noen andre. Jeg har aldri vært på TV, og jeg har heller aldri vært på audition, så disse signalene var i beste fall forvirrende.
Fornektelsen
Til tross for at hun fortalte meg at chattene ble flørtende – for det er jo helt ufarlig – insisterte hun på at ingenting gikk over den fysiske grensen. Men nølingen i stemmen hennes var omtrent like overbevisende som en politikers løfte i et valgår. Flørting uten fysisk kontakt? Det høres ut som å løpe maraton, men bestemme seg for å hoppe over den siste runden.
Konklusjon
Så her sitter jeg, fanget mellom fornektelsens trøstende ro og mistenksomhetens ubarmhjertige tsunami. Er det mulig at hun bare chattet? Ja, akkurat som det er mulig at en pingvin kan resitere Shakespeare. Det som ikke er til å ta feil av, er at tegn betyr noe, akkurat som velplasserte bokstøtter i et vanskelig forhold.
Når vi går inn i det nye året, blir jeg sittende og fundere på om vårt forsett innebærer parterapi eller bare å mestre kunsten å unngå krabber – for det melder jeg meg definitivt ikke på.