Fra venner til elskere: En reise med hyppige mellomlandinger
Når man har vært venner i 16 år og delt pinlige historier, tvilsomme motevalg og noen beklagelige karaokeduetter, begynner man å tro at det er en grense som ikke kan krysses uten å forårsake alvorlig turbulens. Men der satt vi – Matt og jeg – og fløy i en høyde som var forbeholdt venner til elskende, mens vi funderte på vårt livs film på flyet.
Kaoset som utfolder seg i kjærlighetshistorier fra én natt
I årevis var vennskapet vårt som en gammel genser – behagelig, med tvilsomme sømmer, men på en eller annen måte fortsatt i god form. Og som alle fornuftige voksne som vet at gode gensere er en utrydningstruet art, brukte vi den ofte, men pleide den bare av og til. Så en spontan kveld, bevæpnet med en flaske vin (en billig årgang fra supermarkedet – optimalt for forhastede beslutninger) og en felles forkjærlighet for selvironisk humor, eskalerte det hele.
Å endelig innrømme våre lenge begravde følelser føltes som å oppdage at genseren hadde lommer hele tiden. “Hvorfor har vi ikke lagt merke til dette før?”, kan man spørre seg. Jo, fordi det er vanskelig å finne lommer under lag av sarkasme og for mange “vennesone”-vitser.
Kjærlighetens og angerens virkelighet
Neste morgen, etter at vi hadde tatt spranget fra venner til kjærester, balanserte vi på angerens rand – som linedansere som har glemt balansestangen sin. Matt forsøkte å lage frokost, noe som ikke var en romantisk gest, men snarere en pinlig Tetris-lek på kjøkkenet, der eggene merkelig nok havnet i bestikkskuffen.
“Føler du deg annerledes?” Spurte jeg, mens jeg unngikk angrep fra en slikkepott. “Vel,” funderte han og forsøkte å slå an en filosofisk tone, men falt til jorden, “jeg innser nå at vi har unngått et romantisk forhold med samme dyktighet og presisjon som en katt som unngår et bad.”
Senblomstrende kjærlighets elastiske timing
Til tross for kaoset, både på kjøkkenet og i hodene våre, avslørte kvelden en sannhet vi helst ikke ville innrømme: Noen ting er bare åpenbare i ettertid. Kanskje var vi alltid på vei til å bli kjærester, og forsinkelsen, fylt av latter og pinlige pauser, var uunngåelig. Til syvende og sist er kjærligheten som å løpe et maratonløp med regelmessige dansepauser – full av uforutsigbare rytmer og et og annet behov for vann.
Vår kjærlighetshistorie som ble til en senblomstring, viste oss at romantikk kan komme snikende som et tvilsomt motevalg – kanskje dårlig timet, men overraskende passende. Da vi ryddet vekk frokostrestene, smilte Matt og sa: “Jeg antar at dette betyr at jeg skal lage egg til deg igjen?” Jeg svarte: “Så lenge de ikke ligger i bestikkskuffen.”