En advarende historie om romantikk og motvillig generøsitet
Så der satt jeg og levde mitt beste liv, og trodde jeg hadde snublet inn i en romantisk komedie der latteren var ekte og den lykkelige slutten oppnåelig. Men jeg ante ikke at jeg uten å vite det hadde havnet i et underplott av “Hvem kan bruke mest penger”
Møt mitt nye bekjentskap – la oss kalle henne “den begavede” for anonymitetens skyld (og for å unngå fremtidige pinlige kaffedates). Hun er 33 år, fabelaktig og snakker tilsynelatende flytende “Gimme” Hennes kjærlighetsspråk består nemlig av gaver og servicehandlinger, på samme måte som når jeg oversetter “Bonjour” til “Gi meg en croissant” Et herlig møte på overflaten, helt til vi dykket ned i dypet av hennes forventninger, som var like dype som et barnebasseng.
Giversesongen (bare ikke fra lommeboken min)
Etter en måned med sjarmerende samtaler og det jeg antok var felles interesser (som været og den eksistensielle redselen som følger med voksenlivet), slapp Den begavede en uventet bombe. “Du tilfredsstiller ikke mine behov”, sa hun, med en stemme som en varm kniv som skjærer gjennom smør … hvis smøret var laget av min stolthet og optimisme.
Hun sa at andre menn hadde gjort det samme
Hun sa at andre menn hadde gjort en ekstra innsats – bokstavelig talt – og kjørt en time bare for å levere middag, en klem og en rask utgang. Jeg kunne ikke la være å lure: Var dette en jobb i servicebransjen jeg ikke hadde søkt på? Eller var jeg med i en forskrudd versjon av “The Bachelor”, der deltakerne tilbyr gavekort i stedet for roser?
En kule unngått eller bare en misforståelse?
La oss nå bryte dette ned for herrene der ute som kanskje fortsatt dechiffrerer de ikke fullt så subtile ropene etter … noe. Er det bare meg, eller virker det som om kvinner noen ganger forventer at vi skal bli en kombinasjon av en personlig Uber-sjåfør og en menneskelig minibank? Forespørselen om å betale for manikyr er én ting; å forvente at vi skal forvandle oss til en enmanns-leveringstjeneste for hennes kulinariske cravings? Noe helt annet.
Så, mine herrer, her er dilemmaet: Unngikk jeg en kule, eller var denne klagen en rimelig forespørsel? Juryen er fortsatt ute, og dommeren er kanskje bare på shoppingtur. Jeg skulle ønske jeg kunne si at slike øyeblikk bare er enkeltstående hendelser, men la oss være ærlige – hvis hennes kjærlighetsspråk kunne sende et takkekort, ville det vært prydet med diamanter!
Konklusjon: Gullgraverens gåte
På slutten av denne finurlige turen gjennom den moderne datingverdenen ble én ting veldig tydelig: Hvis hun forventer spontane gavegivninger og neglesalongbesøk som målestokk for kjærlighet, er det DYI (Do Your Investment)-tid for potensielle friere. Husk, folkens, at det er en hårfin grense mellom sjenerøsitet og en glatt skråning rett inn i Gold Digger Alley. Der selger de krus med påskriften “Happy Dates Start With Manicure Coupons” – det er best å ta med kontanter.
Så neste gang du står overfor gåten om romantiske “behov”, husk: Noen ganger er ikke lommeboken det eneste som må åpnes – noen ganger er det øynene dine. Bare sørg for at ingen forventer tips når du gjør det