Jeg er 30 og har fått oralsex kanskje to eller tre ganger i hele mitt liv. Jeg sier «kanskje», selv om det er så få ganger at det burde være lett å telle. Det er noe merkelig trist ved akkurat det.
Det er dette jeg stadig kommer tilbake til. Jeg savner ikke noe jeg pleide å ha mye av. Jeg savner noe jeg knapt har rukket å bli kjent med. Jeg skulle ønske jeg hadde flere minner å hente fram, flere opplevelser å sette opp mot alle månedene uten.
Jeg er i et forhold der sexlivet har stoppet opp. Det høres ganske ryddig ut når jeg sier det sånn. Innenfra føles det langt mindre ryddig. Det er selve mangelen på sex, men også alle tankene som får plass rundt den. Jeg begynner å telle måneder. Så oppdager jeg at enda en har gått, uten at særlig mye har endret seg.
Noen ganger føles det som om jeg visner litt. Jeg hører selv hvor dramatisk det låter. Jeg er 30, og livet er langt fra over. Likevel kjennes det som om denne delen av livet glir forbi mens jeg står og venter på å få være med.
Så begynner jeg å lete etter feil ved utseendet mitt. Jeg ser ikke ut som noen i porno, og på et vis bruker jeg det som en forklaring. Som om kroppen min må oppfylle bestemte krav før jeg har lov til å være skuffet over det jeg savner.
Når jeg skriver det, ser jeg hvor urettferdig jeg er mot meg selv. Likevel er det dit tankene går.
Jeg trenger ikke å gjøre sorgen større enn den er. Men jeg er lei av å gjøre den mindre fordi jeg synes det er flaut å si hva jeg lengter etter. Jeg ønsker meg den oppmerksomheten. Jeg er lei meg for at jeg har fått så lite av den.
Enda en måned går, og jeg ønsker meg det fortsatt.
