De var kjærester i tre år før avstanden kom mellom dem. Så fulgte fire år på langdistanse. I løpet av den perioden ble han kristen. Først etter de lange årene fra hverandre giftet de seg.
Før hadde de pleid å kline. Det var en del av nærheten de kjente sammen, noe de hadde gjort før forholdet fikk en ny form gjennom avstand, tro og ekteskap. Etter at de var blitt gift, forsøkte de igjen. For henne kjentes det ubehagelig. Han sa at det kilte.
Det ble ikke starten på at de fant tilbake til den gamle måten å kysse på. Hun savner det fortsatt. Ikke bare et raskt kyss, men kyssingen som kunne vare og som tidligere hadde vært en del av forholdet deres. Nå er det han som kysser henne oftere enn hun kysser ham. Kyssene finnes altså fremdeles, men de er ikke helt det samme som det hun lengter etter.
Sex har de sjelden. Sammen med det som skjedde da de forsøkte å kline etter bryllupet, gjør det savnet vanskelig å sette til side. Hun beskriver ikke en løsning, og hun forteller heller ikke at de har funnet en ny form for nærhet som fyller det samme rommet. Det som står igjen, er forskjellen mellom det hun husker at de delte, og det som skjer mellom dem nå.
Hun spør seg om hans kristne tro kan ha noe med endringen å gjøre. Men det er et spørsmål hun bærer på, ikke en forklaring hun har fått. Han ble kristen mens de var på avstand, og senere giftet de seg; hun kan se den rekkefølgen uten å vite hva den betyr for kyssene eller for den sjeldne sexen. Hun vet bare hvordan forsøket kjentes for henne, og hva han sa om det.
Derfor blir savnet stående uten et tydelig svar. Han kysser henne fortsatt, oftere enn hun kysser ham, men hun savner den gamle, mer langvarige nærheten. Mellom dem finnes både kyssene som fortsatt skjer og en form for kyssing hun ikke lenger vet hvordan de skal dele.
