Hun var i midten av førtiårene og hadde sett den attraktive mannen på treningssenteret i omtrent et halvt år. De nikket til hverandre. Av og til vinket de også. En enkel, velfungerende ordning, så langt.
Hun kunne vanligvis snakke med folk uten at det ble et prosjekt. Likevel hadde hun denne uka latt to muligheter til å presentere seg passere. Ikke én, men to. Det var nesten imponerende hvor mye plass en så liten introduksjon kunne ta, særlig når den ennå ikke hadde funnet sted.
Mannen hadde heller ikke tatt initiativ til å snakke med henne. Dermed sto saken fortsatt åpen, i den begrensede betydningen at hun ikke visste om han var opptatt, uinteressert eller bare like lite kommet videre som henne. Ingen av alternativene hadde meldt seg med en forklaring.
Et halvt år med nikk og vink var nok til å gjøre dem gjenkjennelige for hverandre, men ikke nok til å gjøre dem kjent. De hadde fått til den vennlige delen av kontakten. Resten, altså den første setningen, lot vente på seg.
Denne uka hadde hun hatt to anledninger til å si hei. Nå var de blitt til to anledninger hun ikke hadde brukt. Det var en liten forskjell i praksis og en overraskende stor forskjell i etterpåklokskap.
Neste gang var det mulig at hun ville si noe. Det var også mulig at han ville gjøre det. Foreløpig fortsatte de med den delen de begge behersket: et nikk, kanskje et lite vink, og så videre med hver sin trening.
