En fiktiv fortelling.
På en biltur snakket kona mi om ambisjoner. Hun forsto ikke mennesker som aldri tok et steg mot noe de ønsket seg. Jeg hørte en anledning til å forklare et helt annet problem.
«Er det litt som når jeg savner mer nærhet mellom oss?» spurte jeg.
Hun så på meg. Jeg hadde på få sekunder forvandlet en samtale om arbeidsliv til en presentasjon av sexlivet vårt, uten dagsorden og med begrenset mulighet til å forlate møtet.
Jeg forklarte at hun hadde en sterk drivkraft for karrieren, mens jeg hadde en sterk drivkraft for fysisk nærhet. Det lød elegant inne i hodet mitt. Ute i bilen hadde forklaringen fått problemer med veigrepet.
Det var her metaforen punkterte
«Jeg trenger ikke at du vil ha sex for å søke en ny jobb», sa hun.
Det var irriterende relevant. Jeg kunne savne noe og ønske en samtale om det. Jeg kunne ikke gjøre ønsket mitt til en oppgave hun burde ha større gjennomføringsevne på.
Hun kunne på sin side høre at savnet var viktig for meg, uten å love en bestemt mengde sex. Vi trengte å snakke om hva som føltes godt, hva som skapte press, og hvilken nærhet vi faktisk ønsket sammen.
Vi bestilte kaffe først
Ved kaffestedet ble vi enige om å ta samtalen hjemme, når begge hadde tid og lyst til å delta. Jeg la bort ambisjonsteorien. Hun sluttet å omtale hele saken som «den kreative koblingen» etter bare tre gjentakelser.
Vi hadde ikke løst problemet før kaffen var klar. Men vi hadde funnet ut at partneren min ikke var et karrieremål jeg kunne nå med riktig innsats. Det var en brukbar start, og vesentlig enklere å parkere med.
