En fiktiv datingkomedie.
Da vi satte oss til bords, fortalte han at Burning Man hadde forandret livet hans. Jeg sa at det hørtes interessant ut. Det var min første feil som konferansier.
Før forretten hadde jeg hørt om frigjøring, selvutfoldelse og et kunstverk som visstnok bare kunne forstås uten sko. Han hadde flere festivalarmbånd enn spørsmål.
Jeg forsøkte å fortelle om en tur jeg hadde vært på. Den minnet ham om ørkenen. Jeg nevnte jobben min. Også den minnet ham om ørkenen. Kelneren kom med vann. Endelig et emne han kunne bekrefte var viktig i ørkenen.
En interesse tåler å dele bordet
Jeg hadde ingenting imot festivalen. Jeg hadde noe imot å være publikum til en forestilling som var annonsert som en date.
Det samme kunne skjedd med kryptovaluta, maraton eller et varebilprosjekt. En hobby er hyggelig. En hobby som krever at alle andre samtaleemner søker om dispensasjon, blir krevende.
«Hva liker du å gjøre en vanlig tirsdag?» spurte jeg.
Han tenkte seg om. Så fortalte han at han lagde ganske god pasta, så dårlige krimserier og ringte en venn hver uke. Det var kveldens mest overraskende avsløring: Han hadde et liv også når han hadde sko på.
To deltakere er et godt utgangspunkt
Da han spurte hva jeg likte å gjøre, ble middagen straks bedre. Ingen av oss trengte en ny personlighet. Vi trengte bare litt plass til den andres.
Han beholdt armbåndene. Jeg fikk et oppfølgingsspørsmål. Det var en beskjeden, men vellykket kulturutveksling.
