En fiktiv hverdagssatire.
Jeg kjøpte en Chanel-veske og fortalte mannen min at den hadde kostet 200 dollar i en bruktbutikk.
Vesken var nydelig laget. Forklaringen hadde flere svakheter.
Et funn med uvanlig god dokumentasjon
Han sa først bare at den var fin. Det burde ha vært en lettelse. I stedet begynte jeg å utdype.
Butikken var liten. Eieren hadde antakelig ikke skjønt hva hun hadde. Jeg hadde vært heldig. Svært heldig. En sjelden gang ville markedskreftene også meg vel.
«Jeg spurte egentlig bare om du ville ha kaffe», sa han.
Det var på dette tidspunktet jeg forsto at historien min hadde fått et eget budsjett.
Det var ikke vesken som skulle betale regningene
Vi hadde snakket om penger den måneden. Om strømutgifter, en regning som kom tidligere enn ventet og ting vi kunne vente med. Jeg hadde likevel kjøpt noe dyrt og latt ham tro at jeg hadde holdt meg innenfor det vi hadde avtalt.
Jeg forsøkte et øyeblikk å omtale vesken som en investering. Det hjalp ikke at jeg ikke hadde tenkt å selge den.
«Den kostet mer enn jeg sa», innrømmet jeg.
Han spurte hvor mye. Jeg svarte med et tall, som viste seg å være langt mer effektivt enn hele fortellingen om bruktbutikken.
En enklere ordning
Vi gikk gjennom hva kjøpet faktisk betydde for fellesutgiftene. Så avtalte vi hva hver av oss kunne bruke fritt, og når større kjøp måtte diskuteres først.
Det gjorde ikke vesken billigere. Det gjorde neste samtale kortere.
Jeg liker den fortsatt. Men den ville ha vært lettere å bære uten den ekstra vekten av en oppdiktet butikk.
