Kjæresten min sa at hun ikke ville ringe meg om kvelden lenger. Da kunne jeg heller bli sammen med den kvinnelige hovedpersonen i GTA 6. Jeg hadde bare nevnt at jeg vurderte en Xbox. Jeg trodde vi snakket om et dataspill.
Jeg er 26, hun er 28. Det startet med at jeg fortalte at jeg vurderte å kjøpe en billig Xbox for å spille det. Jeg har råd og sliter ikke økonomisk. Jeg regnet med at et slikt kjøp lot seg forklare i én setning. Det var litt optimistisk.
Hun ble sint. Da jeg spurte hvorfor, sa hun at «alle jentene» mente at menn bare ville ha spillet for å ha et virtuelt forhold til den kvinnelige hovedpersonen. Hun visste tydeligvis mer om hvorfor jeg ville kjøpe den enn jeg selv gjorde.
Jeg begynte å le og sa at det selvfølgelig ikke var derfor. Jeg har spilt alle GTA-spillene siden San Andreas. Jeg liker spillene og historiene. For meg handlet dette om en gammel interesse og en konsoll å spille på, ikke om å finne meg noen.
Hun ble stille en stund. Jeg spurte om lunsjen smakte. Nei, sa hun. Jeg hadde ødelagt matlysten hennes. Jeg var ikke engang der, men hadde likevel klart å ødelegge lunsjen.
Så sa hun at hun ikke kom til å ringe om kvelden mer. Da kunne jeg heller være sammen med spillfiguren. Jeg måtte humre igjen. Det var neppe reaksjonen hun ønsket seg, men det var vanskelig å svare alvorlig på en anklage som lå så langt unna det jeg faktisk mente.
Jeg skjønte at hun var opprørt. Det jeg ikke skjønte, var hvorfor et mulig kjøp skulle veie tyngre enn forklaringen min. Jeg hadde ikke engang kjøpt noe ennå.
Hun sa også at jeg ville bruke 300 dollar på en Xbox bare for å være sammen med den figuren. Pengene hadde jeg. Men hun trodde ikke på grunnen jeg oppga for å bruke dem.
Hun måtte tilbake på jobb. Før vi avsluttet, sa jeg at jeg elsket henne. Hun la på.
