Det er en setning som gjerne kommer pakket inn som et kompliment. Den som sier den, har tross alt valgt deg. Men «du er ikke den typen jeg pleier å falle for» rommer også en liten fotnote: Vanligvis ville jeg ikke ha valgt deg.
For én mann var den formuleringen vanskelig å plassere. Både den tidligere kona og en tidligere kjæreste hadde sagt at han ikke var den typen de vanligvis falt for. Kona ønsket likevel å fortsette ekteskapet, slik han beskriver det, selv etter et smertefullt forhold gjennom 27 år. Kjæresten ville heller ikke avslutte. Det var oppførselen hennes, ikke bare kommentaren om hvem hun vanligvis falt for, som fikk ham til å gå.
Det gjør ikke setningen mer entydig. Snarere viser det hvor lite den forteller alene. «Ikke min vanlige type» kan bety at noen har oppdaget en tiltrekning utenfor sitt vante mønster. Det kan også høres ut som en høflig forklaring på hvorfor partneren ikke helt passer inn i bildet. Ordene gir rom for begge lesningene, og lar den som hører dem bli sittende med sorteringsarbeidet.
Senere støtte mannen på en positiv fortelling fra en annen person, som hadde valgt en ektemann utenfor sin vanlige type. Den samme frasen fikk dermed en annen klang: ikke et forbehold, men en beskrivelse av å ha blitt overrasket av hvem man faktisk falt for. Han kunne likevel ikke vite hvordan dette paret hadde det privat. En fin formulering om et forhold er ikke det samme som innsyn i det.
Etter å ha hørt ulike perspektiver så han også en mulig verdi i å legge merke til mønstre i hvem man velger, og i å endre dem når de leder til usunne forhold. Det er en tanke som står ved siden av usikkerheten, ikke en løsning på hva de to tidligere partnerne mente. Om han var et reservevalg, eller hvorfor de valgte akkurat de ordene, vet vi ikke.
Så setningen blir hengende i sin doble rolle: Den kan høres ut som en liten reservasjon, samtidig som den har fulgt forhold der begge kvinnene ønsket å bli. Mellom de ordene og det et forhold faktisk var, finnes det fortsatt et mellomrom ingen av dem fyller helt.
