Jeg er 45, har aldri vært gift og har ingen barn. Det er snart ti år siden jeg sist var i et forhold. Når jeg ser det samlet slik, høres det ut som en slags biografisk oppsummering. I praksis er det bare bakgrunnen for et spørsmål jeg stadig støter på: Hva mener folk egentlig når de snakker om «gnisten»?
Jeg lar som regel fornuften komme først. Det betyr ikke at jeg går rundt med et skjema og vurderer folk som en innkjøpsliste. Men tiltrekning kommer langsomt for meg. Jeg kan se at noen er fysisk attraktiv, uten dermed å få lyst til å gå rett fra første møte til umiddelbar intimitet. Det ene er en observasjon. Det andre må få vokse fram.
På datingfronten har det vært få matcher, få svar og få møter. Flere av de siste datene har endt med den samme beskjeden: De hadde likt selskapet mitt, men kjente ingen gnist. Det er en høflig formulering, og kanskje også en nyttig en for den som sender den. Likevel kan den få det til å høres ut som om noe burde ha tent med én gang, og at det derfor er for sent når det ikke gjør det.
For meg skjer interessen ofte i en annen rekkefølge. Det er forskjell på å legge merke til at en mann ser bra ut, og på å begynne å glede seg til å se navnet hans på telefonen. Den siste følelsen trenger litt kjennskap å feste seg i. Jeg vet ikke om det er tregt, forsiktig eller bare min måte å fungere på. Jeg vet bare at den ikke alltid passer så godt inn i den korte prøvetiden en date ser ut til å få.
En mann jeg nylig møtte, og jeg snakket om hva en gnist egentlig betyr. Jeg var ikke hans kopp te, som jeg selv uttrykte det. Det var ikke noe stort drama; bare enda et møte der vi ikke opplevde det samme. Likevel ble jeg sittende med spørsmålet. Hvis jeg ikke kjenner alt med én gang, betyr det da at ingenting kan komme senere? Eller er det bare jeg som bruker et annet tempo enn folk jeg møter?
Jeg har lurt på om «demiseksuell» kan være et nyttig ord for meg. Jeg mener det forsiktig, som en mulig beskrivelse, uten at det trenger å forklare alt. Det kan hende ordet hjelper meg å sette språk på forskjellen mellom å se at noen er attraktiv, og å kjenne en tiltrekning som vokser når jeg blir kjent med ham.
Jeg vil prøve å snakke om dette på en framtidig date. Ikke fordi jeg vet hva svaret blir, eller fordi jeg har funnet en formulering som løser alt. Jeg har bare fått et litt annet ord å ta med inn i samtalen: kanskje kommer ikke gnisten først. Kanskje er det nettopp det jeg prøver å si.
