Et fiktivt datingdilemma.
Linda er 48 og har et liv hun liker i Manhattan, med venner, interesser og arbeid. Hun vil også ha en partner å dele mer av hverdagen med. Kjæresten hennes er midt i en separasjon og har forpliktelser som begrenser tiden hans.
De møtes omtrent én gang i uken. Når Linda snakker om et felles hjem eller mer forpliktelse, blir svarene uklare. Hun kjenner seg igjen i rollen som den som venter på at livet hans skal bli enklere.
Begrenset kapasitet er fortsatt begrenset kapasitet
Han kan være oppriktig glad i henne og samtidig ikke kunne tilby forholdet hun ønsker. Hun kan forstå situasjonen hans uten å si at den passer for henne.
Det er nyttig å skille mellom «jeg ønsker dette, men trenger tid til å ordne konkrete forhold» og «jeg vet ikke om jeg vil». Begge svarene fortjener å bli hørt som de er, uten at Linda fyller inn et fremtidig ja.
Spør om det som faktisk kan avtales
«Jeg ønsker et forhold med mer felles hverdag. Er det noe du også vil? Hva kan vi realistisk avtale nå?» er tydeligere enn å samle stadig flere tegn på at han kanskje mener alvor.
De kan avtale et tidspunkt for å snakke videre, men ikke en frist som later som hele separasjonen kan styres fra en kalender. Linda må selv vurdere hvor lenge hun ønsker å leve med usikkerheten.
Hun kan fortsette hvis dagens forhold har verdi for henne, også uten et løfte om samboerskap. Hun kan også gå. Ingen av valgene krever at han er en dårlig person eller at hun har for store behov.
Et mulig forhold senere er ikke det samme som et forhold som fungerer nå.
