En fiktiv fortelling.
Jeg hadde datet Megan, 33, i en måned da hun sa at jeg ikke møtte behovene hennes. Hun satte pris på gaver og tjenester. Jeg hadde foreløpig demonstrert mest evne til å avtale kaffe og komme presis.
Hun fortalte om menn som hadde kjørt en time for å levere middag, gi henne en klem og dra igjen. Jeg prøvde å forstå om dette var et romantisk minne eller en beskrivelse av ledig stilling.
Så kom manikyren inn i samtalen. Ikke min. Det ville i det minste vært et konkret forbedringsprosjekt.
Jeg trengte ingen diagnose av lommeboken hennes
Den raske forklaringen var å kalle henne en gullgraver. Den ville spart meg for en vanskeligere samtale, men ikke fortalt meg hva hun egentlig forventet, eller om hun selv ønsket å gi noe tilsvarende tilbake.
Jeg sa at jeg gjerne ville gjøre hyggelige ting, men at jeg ikke ønsket et forhold der jeg stadig ble målt mot andres pengebruk og kjørelengde.
«Hva får deg til å føle deg ivaretatt, bortsett fra ting jeg kjøper?» spurte jeg. «Og hvordan tenker du at vi viser omsorg begge veier?»
En gave er hyggeligst før den blir et krav
Hun kunne ønske mer generøsitet enn jeg ville eller kunne tilby. Jeg kunne sette en grense uten å gjøre henne til representant for alle kvinner. Kanskje forventningene våre rett og slett ikke passet sammen.
Vi måtte finne ut av det mens vi fortsatt kunne snakke om middag som mat, og ikke som en måleenhet for kjærlighet.
Jeg hadde ingenting imot å kjøpe en latte. Jeg ville bare vite om jeg inviterte noen på kaffe eller betalte første avdrag.
