Mot slutten av kaffedaten sa hun at jeg var for normal og for avslappet for henne. Frem til da hadde jeg trodd at dette gikk ganske bra. Hun satt tydeligvis igjen med et annet inntrykk.
Jeg er 28, hun er 30, og vi hadde møttes på en datingapp. I en ukes tid før vi traff hverandre, hadde vi sendt ganske mange meldinger. Hun visste allerede litt om interessene mine og hvordan jeg var. Jeg hadde i hvert fall ikke tenkt at personligheten min skulle komme som noen stor overraskelse.
På kafeen snakket vi om serier vi likte og om dataspill. Jeg fortalte noen korte historier fra konserter jeg hadde vært på, og litt om vennene mine. Helt vanlig prat på en første date, tenkte jeg. Det var jo kaffe vi hadde avtalt, ikke en demonstrasjon av hvor uforutsigbar jeg kunne være.
Hun var litt stille innimellom. Det la jeg merke til, men jeg tolket det ikke som at noe var galt. Vi hadde ting å snakke om, og fra min side føltes samtalen ganske uanstrengt. Jeg forventet ingen kjærlighetserklæring. Jeg visste bare ikke at det å slappe av skulle trekke ned.
Så fikk jeg altså høre at jeg var for normal og for avslappet. Hun så irritert ut, kanskje til og med sint. Det var den delen jeg ikke fikk til å stemme. At hun ikke kjente noen kjemi, kunne jeg ha forstått. At hun virket irritert over at jeg var omtrent den samme vanlige fyren som hun hadde skrevet med, var vanskeligere å skjønne.
Jeg vet fortsatt ikke hva hun mente. Kanskje hun savnet gnisten i den praten jeg syntes fløt så lett. Kanskje hun hadde sett for seg noe annet. Mange meldinger betyr jo ikke at man blir tiltrukket av hverandre når man møtes. Men jeg hadde heller ikke fått inntrykk av at jeg skulle stille med en ny personlighet.
Hun gikk raskt ut og kom langt foran meg. De ansatte ønsket oss en fin dag, men hun svarte ikke. Jeg hadde kommet for å finne ut om vi passet sammen. Nå gikk jeg der og lurte på hvordan jeg hadde klart å irritere noen ved å være for avslappet. Hun var allerede et godt stykke foran.
