Det er denne motsetningen jeg henger meg opp i: En kvinne er veldig betatt av en mann. Endelig forteller han at han liker henne, og så avviser hun ham. Hvis følelsene er gjensidige, hva er det som stopper dem? Det er fristende å lete etter et skjult ja i svaret hennes.
Men da tar jeg allerede en del for gitt. Å tenke mye på ham, bli sjalu når han snakker med andre kvinner og ønske seg oppmerksomheten hans er ikke det samme som å ville bli sammen med ham. I dette tenkte eksemplet vet vi at hun er betatt. I en virkelig situasjon kan selv det være en annens tolkning.
For meg går det et skille mellom å være tiltrukket av en person og å ønske seg et forhold til ham. Hun kan synes han er svært tiltrekkende, men mislike måten de snakker sammen på eller ønske noe annet av et forhold. Kanskje liker hun tanken på dem som par uten å tro at de faktisk ville fungert sammen. Tiltrekningen kan være ekte uten å være nok til at hun vil prøve.
Så er det alt som kan følge av å si hva hun føler. En forelskelse hun holder for seg selv, krever få avgjørelser. Når begge vet om følelsene, kan det bli dater, forventninger, spørsmål om de skal være eksklusive, og kanskje en vond slutt. Hun kan ønske seg spenningen uten å ville ta sjansen på alt det andre. Det kan forklare en avvisning. Det betyr ikke at en bestemt kvinne egentlig sitter og venter på å bli overtalt.
Spørsmålet handler også om ego og om hun vil at han skal fortsette å prøve. Jeg skjønner hvorfor slike forklaringer frister. De kan få et sårt svar til å virke mindre endelig. Kanskje vil hun ha bekreftelse, kanskje er hun redd for å vise seg sårbar, eller kanskje liker hun interessen hans bedre enn tanken på å date ham. Uten hennes forklaring blir det likevel gjetting å velge en av dem. Da ville jeg også gjort én kvinnes valg til en påstand om hvordan kvinner oppfører seg.
Jeg legger særlig merke til tanken om at hun risikerer å miste ham. Den gir mening hvis det viktigste for henne er at de blir sammen. Hvis hun ikke ønsker det, ser valget annerledes ut. Hun kan mislike tanken på at han går videre med en annen, samtidig som hun ikke vil være kjæresten hans. Det kan være både ubehagelig og selvmotsigende å kjenne det slik. Det gjør ham ikke ansvarlig for å rydde opp i følelsene hennes.
Og hva med mannen som endelig har sagt hva han føler? Det er lite å bygge på hvis han skal gjette seg til en tiltrekning etter å ha fått et nei. Selv om følelsene hennes er sammensatte, er avvisningen det svaret han faktisk har fått. At hun kanskje strever med motstridende følelser, betyr ikke at de to har blitt enige om noe.
Jeg ville gjerne hørt hennes forklaring nettopp fordi den kunne vært konkret: hva hun likte ved ham, hva hun ikke ønsket, og hva hun trodde ville skje videre. Før hun forteller det selv, mangler den delen av historien. Forelskelsen alene forteller oss ikke resten.
