Jeg sjekket om nummeret faktisk var hennes. En felles venninne hadde vist meg selve meldingene, ikke skjermbilder, og likevel måtte jeg forsikre meg om at jeg ikke satt og leste noen andres samtale. Jeg klarte ikke helt å ta inn at bestevenninnen min hadde gjort dette.
Hun hadde invitert en mann fra jobben hjem og hatt seksuell kontakt med ham. Hun mente det ikke var utroskap, siden de ikke hadde gått hele veien. Jeg tenkte på kjæresten hennes, som så vidt jeg visste ikke hadde fått vite noe.
Hun har vært bestevenninnen min i to år. Men dette fikk jeg ikke høre fra henne. Hun fortalte det til en annen nær venninne vi begge kjenner, som så fortalte det videre til meg. Måten jeg fikk vite det på, betyr noe for meg, også etter at jeg så meldingene. Jeg var ikke der, og hun har ikke selv valgt å snakke med meg om det.
Jeg har aldri tatt lett på utroskap. Tidligere har jeg avsluttet vennskap når jeg har funnet ut at venner har vært utro mot partnerne sine. At jeg er glad i noen, gjør det ikke lettere å godta. Det jeg fikk vite om henne, gjorde meg kvalm, særlig når jeg tenkte på det som allerede hadde skjedd i forholdet hennes.
Hun hadde mistenkt kjæresten for å være utro mens han var borte for å studere. De mistankene hadde nesten ødelagt forholdet flere ganger. Nå fikk jeg høre at hun selv hadde hatt seksuell kontakt med en annen, men at hun mente det ikke telte fordi de hadde stoppet før samleie. Jeg slet med at hun var så mistenksom overfor ham, men godtok dette hos seg selv.
Jeg vet ikke hva hun ville svart om jeg sa meg uenig. For meg blir ikke det som skjedde borte bare fordi de ikke hadde samleie. Og forklaringen hennes sier ingenting om det jeg stadig vender tilbake til: Vet kjæresten i det hele tatt at det har skjedd noe de burde snakke om?
Når jeg setter meg i hans sted, vil jeg gjerne få vite det. Hvis en av vennene til kjæresten min visste at han hadde vært utro, ville jeg ikke at lojaliteten til ham skulle avgjøre hva jeg fikk vite. Det er først og fremst derfor jeg vurderer å si fra.
Så husker jeg at jeg ikke fikk høre dette fra henne selv. Etter å ha sett meldingene kan jeg ikke bare avfeie det jeg har hørt. Men jeg var ikke der selv, og det er deres forhold. Sier jeg noe, blir det jeg som kommer med en vond beskjed om en han elsker, og jeg må kanskje forklare akkurat hvordan jeg fikk vite det. Tier jeg, holder jeg tilbake noe jeg selv ville ønsket å få høre.
Jeg har ikke sagt noe til ham. Jeg prøver fortsatt å finne ut hvor mitt ansvar slutter. Handler det om hvem jeg kan fortsette å være venn med, eller bør jeg også fortelle kjæresten hennes hva jeg har fått vite?
