En fiktiv fortelling om forventninger på tur.
Da kona mi pakket det pene undertøyet til jobbreisen vår, forsøkte jeg å se ut som en mann opptatt av ladere og avreisetid.
Det gikk middels.
Vi skulle til et hotell ved stranden. Hun hadde møter. Jeg hadde noen fridager. I hodet mitt var dette allerede en romantisk ferie med et lite administrativt innslag.
Hotellet hjalp ikke på nøkternheten
Rommet hadde et speil som dekket en urimelig stor del av veggen.
«Diskré», sa hun.
Jeg nikket med den verdigheten en voksen mann kan mobilisere når han nettopp har laget en hel helgeplan ut fra innholdet i en toalettmappe.
Den første kvelden var hun sliten. Vi bestilte mat, snakket om møtene og lo av en presentasjon der ingen hadde klart å få projektoren til å samarbeide.
Den neste dagen gikk omtrent likedan. Vi hadde det hyggelig. Jeg hadde likevel en liten, pinlig følelse av at hotellet ikke leverte det jeg hadde bestilt. Problemet var at bestillingen bare fantes i hodet mitt.
En kort oppklaring
«Jeg tror jeg gjorde denne turen mer romantisk i planleggingen enn du gjorde», sa jeg.
«Jeg planla jobb», svarte hun. «Og å føle meg fin i klærne mine.»
Det var vanskelig å argumentere med. Særlig delen om at klærne hennes faktisk var hennes.
Vi dro hjem med gode samtaler, noen rolige måltider og en avtale om å bestille en tur der begge visste at vi hadde fri.
Undertøyet hadde ikke lovet meg noe. Det hadde bare vært bedre pakket enn forventningene mine.
