Mannen min går rett forbi blomstene når han handler mat. En liten bukett til fem dollar hadde vært nok. Det har jeg sagt til ham. Likevel har han ikke kommet hjem med blomster til meg én eneste gang det siste året.
Og nå sier jeg at jeg vil gå fra ham. Jeg skjønner at det kan virke voldsomt å ville avslutte et ekteskap fordi man ikke får blomster. Men jeg har bedt om dette gjennom hele forholdet vårt. Han sier han forstår, og jeg fortsetter å vente.
Det har hendt at jeg har fått blomster på årsdagen vår, eller på bursdagen min hvis jeg er heldig. Jeg ønsker meg også en bukett på en helt vanlig dag. Ikke fordi kalenderen sier at han bør kjøpe noe, men fordi han har tenkt på meg mens han var ute. Det er den lille overraskelsen jeg savner.
Dette er ingen hemmelig forventning han skal gjette seg til. Vi har satt oss ned og skrevet hva vi ønsker oss i forholdet. Blomster står alltid på min liste. Vi har også kranglet om det, med roping og gråt, og jeg har truet med å dra. Det er ikke noe han bare burde ha skjønt av seg selv.
Hver gang sier han at han skjønner hvor mye det betyr for meg. Han lover å forandre seg og gjøre det bedre. Da får jeg håp, helt til det igjen ikke skjer noe. Etter så mange runder savner jeg ikke bare blomstene. Jeg husker også alle gangene han sa at dette skulle bli annerledes.
En kollega av ham fortalte oss at han kjøper blomster til kona hver uke og setter sammen buketten selv. Jeg forventer ikke at mannen min skal gjøre akkurat det samme. En gang i måneden eller så ville betydd noe for meg. Men da jeg hørte om dem, virket mitt eget ønske enda mindre urimelig.
Det handler ikke om at vi ikke har råd. Jeg har sagt at jeg ikke trenger en dyr bukett. Han trenger heller ikke å ta en egen tur: Han er stadig ute i ærender uten meg og handler mat jevnlig. Slik jeg ser det, har han allerede muligheten. Jeg forstår ikke hvorfor han aldri tar med blomster hjem.
Jeg ender med å føle at jeg rett og slett ikke er viktig nok for ham. Det er min opplevelse; jeg kan ikke vite hva som foregår i hodet hans. Han sier jo at han forstår. Jeg skjønner ikke hvordan det kan stemme når alt fortsetter som før.
Det er også andre ting som har fått meg til å føle meg lite verdsatt gjennom årene. Jeg kan ikke late som hele ekteskapet står og faller på en blomsterbukett, eller som dette er det eneste som har såret meg. Likevel er det akkurat dette jeg ikke klarer å legge fra meg. Jeg vet hva jeg ønsket meg, og hvor tydelig jeg har bedt om det.
Nå sier jeg at jeg vil dra. Jeg har sagt det i krangler før også, uten at løftene hans har ført til endringen jeg ba om. Og fremdeles lurer jeg på om jeg kunne ha sett forbi de andre tingene hvis han bare hadde kommet hjem med blomster av og til.
