Hver gang vi er ute med vennegjengen, får vi øyekontakt. Det kunne vært en fin start på noe, hvis jeg bare visste hva neste steg var. Foreløpig prøver jeg å finne ut om han liker meg, eller om han bare ser seg rundt som folk flest.
Vi er begge 18 og går på samme universitet. Ingen av oss har vært i et forhold før. Han er en venn av en venn, og jeg ser ham når vennen min tar ham med ut. Vi har knapt snakket sammen. Det er kanskje litt tynt grunnlag for alle tankene jeg har om hva som kan være på gang mellom oss.
Jeg blir sjenert rundt ham. Jeg prøver ikke å virke mystisk eller spille kostbar. Jeg vet bare ikke helt hva jeg skal si. Inni hodet mitt er forelskelsen så tydelig at jeg nesten ikke skjønner hvordan han kan unngå å merke den. Men han hører jo ikke tankene mine. Kanskje ser han bare ei i gjengen som sier ganske lite.
Derfor henger jeg meg opp i blikkene. Jeg legger merke til dem fordi jeg liker ham, og så lurer jeg på om det nettopp er derfor de føles så viktige. Noen blikk beviser ikke at han er interessert. Samtidig har jeg svært liten lyst til å avskrive dem. Akkurat her hadde det passet meg utmerket å ha rett.
Jeg vil gi ham et hint som er tydelig nok til at han skjønner det, men diskret nok til at jeg kan late som ingenting hvis han ikke føler det samme. En ganske behagelig ordning for min del. Han må forstå at jeg liker ham, men helst ikke vise at han har forstått det hvis svaret er nei.
Det er heller ikke bare svaret hans jeg gruer meg til. Vi møtes gjennom en felles venn og er i samme gjeng. Jeg planlegger ingen stor kjærlighetserklæring foran alle. Jeg er mer redd for at det skal bli kleint etterpå, hvis jeg har vist at jeg liker ham og vi fortsatt skal treffes som før. Det føles mindre privat å være forelsket når han står sammen med folk vi begge kjenner.
Jeg har til og med begynt å lure på hva ei jente kan gjøre for å få en gutt til å falle for henne. Som om det finnes ett lite, pålitelig grep som får alt i gang. Men jeg vet knapt hva akkurat denne fyren liker å snakke om. Hva han skulle falle for, er enda mer uklart. Jeg har visst blitt mer opptatt av at han skal legge merke til meg enn av å bli kjent med ham.
En samtale ville i det minste gitt oss noe mer å gå etter enn blikk når vi er ute sammen. Men bare tanken på å si et vanlig hei får meg til å lure på hvordan jeg kommer til å høres ut. Jeg trenger ingen perfekt åpningsreplikk. Jeg skulle bare ønske en helt vanlig setning ikke føltes så avslørende.
Jeg leter fortsatt etter en måte å vise at jeg liker å ha ham der. Gjerne før vi rekker å fullføre hele studiet med bare øyekontakt.
