En måned etter at kjæresten min og jeg flyttet sammen, hadde jeg begynt å lure på hva hun egentlig mente med dovitsene sine. Hun hadde spøkt om sånt før også. Nå kom vitsene oftere og var mer konkrete, også mens vi lå i senga. Jeg begynte å lure på om hun prøvde å si meg noe om sex.
Hun er 27, og jeg er 29. Vi har vært sammen lenge og hatt det godt. Sexlivet vårt har vært ganske vanlig, uten de store eksperimentene. Fram til nylig bodde vi hos foreldrene våre. Å få vårt eget sted var et stort og fint steg. Nå får vi ro rundt oss og kan være bare oss to. Det setter jeg pris på, selv om jeg har begynt å gruble over disse kommentarene.
Hun har i flere år vært nokså åpen når hun tuller om dobesøk og promping. Jeg tenkte at det kanskje hang sammen med at hun var sjenert når hun skulle på do. Det var min forklaring, ikke noe hun hadde sagt. Derfor så jeg heller ikke vitsene som hint om hva hun kunne tenne på.
Etter at vi flyttet sammen, har hun flere ganger spøkt om å slippe å stå opp av senga for å gå på do. Hun har også tullet om å trekke meg inn i det. En gang i senga gikk hun lenger og spurte hvordan jeg ville reagere hvis hun gjorde noe av dette med meg. Jeg vet ikke hva hun la i det. Men akkurat det at hun spurte om reaksjonen min, fikk meg til å stusse.
Når jeg tar det opp igjen, avfeier hun det. Hun får det til å høres ut som ingenting, som noe vi bare skal glemme. Hun har ikke sagt at hun har en fetisj, eller tydelig bedt om at vi skal prøve noe. Likevel merker jeg forskjellen mellom hvor konkrete spøkene er blitt, og hvor fort samtalen er over når jeg tar dem på alvor.
Kanskje hun bare slapper så godt av hjemme at hun tuller med ting hun ikke ville sagt foran andre. Kanskje det er lettere å spøke enn å fortelle om en uvanlig seksuell interesse. Jeg vil ikke bestemme meg for en forklaring og begynne å behandle den som et faktum om henne. Gjentakelsene har gjort meg nysgjerrig, men ikke sikker.
Jeg elsker henne. Jeg vil ikke at en klønete reaksjon fra meg skal få henne til å skamme seg eller føle at hun ikke kan snakke åpent. Hvis det ligger en seksuell preferanse bak, ønsker jeg at hun skal kunne si det uten å føle seg dømt på forhånd. Å høre hva hun har lyst til, er én ting. Å si ja til å være med på det er noe annet. Foreløpig vet jeg ikke engang om det finnes et slikt ønske å snakke om.
Det jeg prøver å finne ut av, er hvordan jeg kan spørre uten å legge svaret i munnen på henne. Jeg vil verken presse henne til å fortelle om en hemmelighet hun kanskje ikke har, eller le bort noe hun synes er vanskelig å si. Hittil har hun avfeid det hver gang jeg har tatt det opp. Jeg blir sittende igjen med spørsmålet.
