Vi ser på ringer, og jeg prøver å forestille meg å si ja når jeg allerede savner å føle meg begjært. Jeg elsker kjæresten min. Jeg vil gifte meg med ham. Samtidig er det vanskelig å se for seg en fremtid sammen når sexlivet allerede gjør meg så usikker.
Jeg er 28, han er 29, og vi har vært sammen i over fem år. Vi har bodd sammen i mer enn tre. Han er bestevennen min, og på så mange områder passer vi godt sammen. Det føles rart å beskrive forholdet vårt som så godt når sexlivet samtidig gjør så vondt.
I begynnelsen hadde vi mye seksuell kjemi. Nå skjer det nesten aldri noe med mindre jeg tar et helt tydelig initiativ. Jeg savner ikke bare selve sexen. Jeg savner at han får lyst og viser det uten at jeg må begynne. Når det alltid er jeg som tar initiativ, begynner jeg å lure på om han ville merket det hvis jeg sluttet.
Vi har snakket om dette mange ganger. Han sier at alle samtalene har gjort det vanskeligere for ham mentalt. Jeg har prøvd å la temaet ligge og ta bort presset, men det har ikke gjort at han oftere tar initiativ. Han har heller ikke forklart hva som endret seg. Jeg trenger å si at dette gjør vondt, samtidig som enda en samtale kan oppleves som mer press for ham.
Han sier at han fortsatt synes jeg er attraktiv, men at han rett og slett har mindre sexlyst enn meg. Det kan godt være sant. Det som forvirrer meg, er at han virker både til stede og interessert når vi først har sex. Jeg får ikke følelsen av at han bare vil bli ferdig. Da føler jeg meg nær ham. Nettopp derfor forstår jeg ikke hvorfor han så sjelden tar initiativ til sex.
Det er også en forskjell på hva vi gjør for hverandre. Han har gitt meg oralsex svært få ganger i løpet av forholdet, mens jeg gjør det for ham nesten hver gang vi har sex. Det har jeg også tatt opp. Det handler altså ikke bare om hvor ofte vi ligger sammen. Jeg savner også at han gjør mer av det jeg liker.
Når jeg ikke får noen forklaring, blir det lett å lete etter feil ved meg selv. Jeg har gått opp noen kilo siden vi møttes, men jeg synes ikke kroppen min er så annerledes. Jeg tar vare på meg selv. Tidligere partnere likte å gi meg oralsex, mens han sjelden viser interesse for det. Likevel lurer jeg på om det er noe ved meg han ikke vil si høyt.
Jeg tror ikke han er utro, og jeg tror ikke at han egentlig bare er tiltrukket av menn. Jeg har vurdert begge deler lenge, og ingen av forklaringene virker sannsynlige. Jeg har også lurt på om han onanerer i stedet, men det sier han at han ikke gjør. Jeg har fortsatt ikke funnet ut hva som ligger bak.
Det vanskelige med å tenke på ekteskap er at jeg faktisk tror han elsker meg. Jeg venter ikke på at han skal bli en god kjæreste på alle andre områder. Det er han allerede. Men jeg prøver å finne ut om jeg kan love ham resten av livet og samtidig håpe at sexlivet blir noe annet enn det har vært lenge. Jeg vil gifte meg med ham. Jeg vil ikke bruke årene etterpå på å lure på hvorfor mannen jeg har valgt, så sjelden viser at han har lyst på meg.
