Når kollegene begynner å snakke om hvor godt kompisen min og hun jeg liker passer sammen, ser jeg på henne. Hun rødmer og smiler fra øre til øre. For de andre er det nok bare litt uskyldig spleising på jobb. Jeg står der og kjenner at det gjør vondt.
Jeg er singel og i begynnelsen av trettiårene. Han er i midten av tjueårene, og vi ble gode venner da jeg begynte å jobbe der. Etter hvert har han blitt utrolig godt likt i hele avdelingen. Kollegene foreslår stadig nye kvinner på kontoret som de synes han burde bli sammen med. Det virker som nesten alle de single kvinnene er aktuelle. Det inkluderer dessverre henne jeg er skikkelig betatt av.
Jeg gjør en innsats for å snakke med henne hver dag. Det er ikke noe stort opplegg. Jeg vil gjerne komme nærmere henne, bli bedre kjent og se henne smile. De små samtalene gir meg et håp om at det kanskje kan bli noe mellom oss. Så ser jeg hvor glad hun blir når hun snakker med ham, og plutselig føles det flaut at jeg har gått rundt og håpet.
Det hadde kanskje vært enklere om han var en fremmed. Men han er kompisen min. Vi var blitt nære før denne spleisingen begynte å gå inn på meg. Han er en jeg liker å være sammen med, samtidig som jeg stadig måler meg mot ham. Jeg liker dårlig å kjenne på så mye sjalusi overfor en venn.
Sammenligningen går av seg selv. Han er yngre, høyere og kjekkere. Han har høyere rang og tjener mer enn meg. Jeg har ganske god oversikt over forskjellene våre, uten at noen har bedt om den oversikten. Det er jeg som gjør hver eneste forskjell til enda en grunn til at hun skulle velge ham.
Kommentarene fra de andre gjør det vanskelig å legge tankene bort. Det er nok å gruble over når man liker noen i det stille. Når kollegene stadig trekker fram en annen mann som en god match, blir jeg minnet på det igjen og igjen gjennom arbeidsdagen. De trenger ikke å snakke til meg for at jeg skal bli lei meg.
Mest av alt er det reaksjonen hennes som blir sittende. Jeg tolker rødmingen og det brede smilet som tegn på at hun er interessert i ham. Det kan godt hende, men jeg vet ikke hva hun vil, eller om hun ser på noen av oss på den måten. Likevel kjenner jeg meg allerede avvist, uten at hun faktisk har avvist meg.
Jeg begynte med å ville snakke med en kvinne jeg liker. Nå bruker jeg mye av den samme energien på å lure på hva jeg mangler sammenlignet med en annen mann. Da blir det vanskeligere å glede seg over de små samtalene vi faktisk har. Selv en helt vanlig samtale blir preget av en sammenligning hun aldri har bedt meg om å gjøre.
Jeg vil gjerne få litt perspektiv på dette og slutte å føle at jeg ikke strekker til. Jeg prøver også å finne ut hvordan jeg kan komme over henne når vi fremdeles sees på jobb. Foreløpig fortsetter jeg å ta kontakt for å prate med henne hver dag. Resten av avdelingen fortsetter å finne grunner til at hun og kompisen min ville blitt et fint par.
