Når vi egentlig er ferdige med å snakke, kommer han med et nytt spørsmål. Noen ganger handler det om jobb, andre ganger om noe personlig. Innimellom lurer jeg på hvor i all verden han fant det temaet. Men det virker hver gang: Vi fortsetter å skrive.
Vi møttes på et jobbarrangement for to uker siden. Siden har han sendt meg meldinger hver eneste dag, også i helgene. På hverdagene holder vi på gjennom nesten hele dagen. Å bli kjent med meg innebar visst også at vi skulle holde kontakten hver dag. Den delen av programmet må jeg ha oversett.
Vi nærmer oss begge førti, og vi er begge i forhold fra før. Vi har livene våre og familie å ta hensyn til. Dessuten bor vi i hvert vårt land, selv om han ofte er i mitt på grunn av jobb eller familie. Dette er altså ikke to single som har møttes i nabolaget og prøver å finne en ledig fredag til et glass vin. Vi har allerede andre mennesker å ta hensyn til.
Likevel legger jeg merke til hvor mye han gjør for at praten skal fortsette. Han lar ikke bare en samtale ta slutt når vi har snakket ferdig om noe. Da finner han noe annet. Særlig de personlige spørsmålene gjør det vanskelig å se på dette som ren nettverksbygging. Jeg har snakket med folk om jobb før. Vanligvis får man lov til å avslutte etter hvert.
Men han flørter ikke. Det har vært flere anledninger der han kunne ha dreid praten i den retningen, uten at han har gjort det. Ingen tydelig tilnærming, ingenting som gir meg svaret jeg leter etter. Bare enda en dag med meldinger fra en mann som har mye å si til meg, bortsett fra akkurat det jeg forsøker å finne ut.
Jeg gjør det ikke enklere ved å bruke meg selv som fasit. Jeg ville ikke brukt hver dag på å skrive med en mann jeg ikke var det minste tiltrukket av. Derfor oppfatter jeg oppmerksomheten hans som et mulig tegn på at han liker meg. Jeg vet jo hva den ville betydd fra min side. Resonnementet er overbevisende, så lenge jeg får svare på vegne av oss begge.
Kanskje liker han bare å snakke med meg som en venn. Kanskje er han tiltrukket av meg, men holder igjen fordi vi begge har kjærester. Eller kanskje trives han med at dette er litt uklart, uten å ønske at det skal bli noe mer. På en mobilskjerm kan det ene ligne forbausende mye på det andre. Jeg blir ikke klokere på hva han vil av å telle meldinger.
Avstanden gjør heller ikke saken enklere. Vi er ikke jevnlig i samme rom, der et blikk eller en pause kunne gitt samtalen en annen tone. Samtidig kommer han ofte hit. Han er ikke en som bor så langt unna at vi neppe noen gang vil være på samme sted igjen. Det betyr likevel ikke at vi har avtalt noen date neste gang han er her.
Jeg sier ikke at vi er på vei til å gjøre noe med dette. Om vi ville gjort det, er et eget spørsmål, og det angår flere enn oss to. Før jeg kommer så langt, har jeg hengt meg opp i noe mindre som tar overraskende mye plass i hodet mitt: Er han egentlig tiltrukket av meg? Etter fjorten dager vet jeg at han kan holde en samtale i gang. Jeg vet fortsatt ikke hvorfor han vil holde akkurat denne i gang med meg.
