Jeg takket gladelig ja da kjæresten min spurte om jeg ville bli med på bar med en venn av ham. Nesten med én gang foreslo han at jeg kanskje burde stå over. Jeg hadde visst tatt invitasjonen litt for bokstavelig.
Vennen hans hadde bedt ham ta meg med den lørdagen. Vi hadde bare møttes én gang før, og jeg ville gjerne bli bedre kjent med ham. Jeg liker å være sammen med kjæresten min, også når vi er med folk som betyr noe for ham. Det var ikke et motvillig ja. Jeg visste at en tur på bar innebar folk og prat.
Vi har vært sammen i åtte måneder. Han er 27, jeg er 26, og han er langt mer utadvendt enn meg. Han finner seg lett til rette i sosiale sammenhenger. Jeg bruker litt tid, særlig når jeg ikke kjenner folk. I starten var jeg usikker på hvordan den forskjellen ville fungere mellom oss. Selv om jeg likte ham godt, ble det ikke plutselig lett å være med hele vennegjengen hans.
Likevel har jeg gjort en innsats. Jeg blir med på sammenkomster og prøver å bli kjent med vennene hans fordi jeg vil være en del av den siden av livet hans også. Han har lagt merke til innsatsen og sagt at han setter pris på den. Det hadde fått meg til å føle meg nærmere ham.
Derfor skjønte jeg ikke helt reaksjonen hans denne gangen. Han mente at jeg neppe ville kose meg på baren, siden jeg er stille og det ville bli mye sosialt. Jeg trodde jeg nettopp hadde bestemt meg for at jeg hadde lyst. Han virket mer opptatt av om dette egentlig passet for meg.
Da jeg spurte hvorfor, forklarte han at han av og til føler at han må passe på meg når vi er sammen med folk jeg ikke kjenner så godt. Han vil ikke at jeg skal ha det ubehagelig. Det såret meg mer enn forslaget om å bli hjemme. Det hørtes ut som om jeg trengte tilsyn, og som om han følte seg ansvarlig for meg hele kvelden.
Før vi skal noe sosialt, spør han ofte om det er greit at han går rundt og snakker med vennene sine. Jeg sier alltid ja. Jeg forventer ikke at han skal sitte ved siden av meg hele tiden eller sørge for at jeg har det morsomt. Som regel holder han seg likevel i nærheten. Før denne samtalen hadde jeg ikke skjønt at han kanskje følte seg forpliktet til det.
Jeg forstår at noen som bryr seg om meg, vil forsikre seg om at jeg har det bra. Jeg vil heller ikke at han skal gå glipp av tid med vennene sine fordi han er bekymret for meg. Men selv om jeg ikke sier så mye, kan jeg ha det helt fint. Jeg trenger litt tid til å komme i prat med folk, ikke noen som skal gjøre det for meg.
Det vanskelige er at svarene mine ikke ser ut til å være nok. Han spør om jeg synes det er greit at han prater med andre, og jeg sier ja. Han spør om jeg vil bli med, og jeg sier ja til det også. Likevel virker det som om han leter etter et annet svar bak det jeg faktisk sier.
Nå lurer jeg på om han ser forsøkene mine på å bli med som noe vi kan glede oss over sammen, eller som enda en ting han må ta hånd om. Jeg ville bare bli bedre kjent med vennen hans. I stedet prøver jeg å forstå hvordan det å takke ja til en invitasjon fikk ham til å bekymre seg for om jeg ville klare meg.
