Når jeg tar opp at vi kan kjøpe hus, vil kjæresten min vente til han har kjøpt bil. Bilen han allerede har, fungerer fint. Ingen varsellamper lyser. Men han er bilinteressert og drømmer om en sportsbil. Det er den han gleder seg til. Jeg gleder meg til at vi en dag skal ha et hjem sammen.
Jeg er 22, han er 23, og vi har vært sammen i seks år. Vi bor fortsatt hjemme hos hver våre foreldre, bare ti minutter fra hverandre. Det gjør det enkelt å møtes. Men det er noe annet enn å dele en hverdag og ha et sted der vi bestemmer selv.
Vi snakker heller ikke om et huskjøp som virker helt utenfor rekkevidde. Området vi bor i, er ikke spesielt dyrt, og begge har hatt stabile jobber i minst tre år. Jeg har spart opp så mye at vi ville sluppet privat boliglånsforsikring ved kjøp av et hus til 300 000 dollar. Med inntektene og sparepengene våre mener jeg at vi har råd.
Samtidig vet jeg at det er forskjell på å ha pengene og å føle seg klar. Han har sagt at tanken på boliglån stresser ham. Han er redd for at et huskjøp vil hindre ham i å gjøre alt det andre han har lyst til. Jeg skjønner bekymringen, selv om det er vondt å høre den når det betyr at vi må utsette å flytte sammen.
Å leie kunne vært en mellomløsning. Da kunne vi flyttet hjemmefra uten å kjøpe med en gang. Men han synes husleie er bortkastede penger. I stedet har han foreslått at jeg kan flytte inn hos ham og foreldrene hans. Det er jeg ikke komfortabel med. Jeg vil ikke flytte fra mine foreldre til hans, ti minutter unna. Jeg ønsker meg et eget sted, enten vi leier eller eier.
Jeg unner ham drømmebilen. Jeg har også ting jeg ønsker meg. Men jeg savner at vi prioriterer noe av det vi vil gjøre sammen. Bilen hans fungerer, mens vi ennå ikke har prøvd å bo sammen.
Vi har faktisk avtalt å begynne å se etter hus i juli 2027. Det burde gjøre meg tryggere å ha et tidspunkt å forholde meg til. Likevel føler jeg meg avvist når jeg tar det opp. Jeg vet ikke om vi har en plan han vil følge, eller om vi bare har funnet en dato som gjør at vi slipper å snakke mer om det nå.
Vi snakker heller ikke ordentlig om å gifte oss. Han har sagt at han kunne tenke seg å gifte seg med meg, men stort mer blir det ikke til. Etter seks år handler ikke huspraten bare om hvor vi skal bo. Jeg lurer også på om vi er på vei mot et felles liv.
Jeg kan finne et sted alene. Jeg vil flytte hjemmefra, med eller uten ham, men er redd han vil bli opprørt hvis jeg gjør det på egen hånd. Jeg vet at jeg er ung. Likevel vil jeg ikke at det skal bety at alt må fortsette som før. Juli 2027 er datoen vi har avtalt. Om jeg vil vente helt til da med å flytte hjemmefra, vet jeg fortsatt ikke.
