Han sa ja til å ta et glass, og først da gikk det opp for meg at vi hadde avtalt en kveld uten å avklare hva slags kveld det skulle være. Vi skal møtes om to uker. Om vi skal på date, har vi foreløpig ikke sagt noe om.
Jeg er 29, han er 27, og vi møttes på en jobbreise en helg med rundt tjue deltakere. Vi jobber i ulike firmaer i beslektede bransjer og holder til i samme kontorbygg. Vi snakket litt på turen, og jeg fikk lyst til å bli bedre kjent med ham. Da vi kom hjem, spurte jeg derfor om han ville ta en kaffe i nærheten av jobb.
Det ville han. Vi pratet i omtrent en halvtime, litt om jobb, men mest om andre ting. Jeg syntes det var lovende at vi ikke trengte å holde oss til det faglige for å ha noe å snakke om. Samtidig var det en kaffe. En hyggelig halvtime beviser jo ikke at han er tiltrukket av meg. Selv om jeg gjerne skulle regnet den som et bevis.
Etterpå la jeg ham til på Facebook, og han godtok venneforespørselen. Et par uker senere tok jeg kontakt igjen og foreslo at vi kunne ta et glass. Han sa ja denne gangen også. Ingenting hadde egentlig gått galt. Det var bare jeg som hadde foreslått hvert eneste neste steg.
Det er akkurat det jeg henger meg opp i. Jeg har ingenting imot å ta initiativ. Det har jeg vel dokumentert nå. Men jeg vil gjerne vite at jeg nærmer meg en mann som er interessert, og ikke bare planlegger fritiden til en som er veldig grei. At han vil møte meg, betyr noe. Jeg vet bare ikke om han ville ha spurt selv.
Jeg har spurt mannlige venner hvordan de ville tolket invitasjonen. Det gjorde ikke saken særlig enklere. Noen mener at kaffe etterfulgt av et glass betyr at vi har beveget oss forbi det rent profesjonelle. Andre tror ikke en mann ville møtt en kvinne på tomannshånd flere ganger uten å være interessert. Og så finnes den fullt mulige forklaringen at folk i samme bransje gjerne tar et glass etter jobb. Et glass etter jobb kan altså bety det meste.
Jeg skjønner hvordan de kommer fram til de ulike svarene. Problemet er at ingen av vennene mine er mannen jeg skal møte. De forteller meg hva de selv ville lagt i en slik invitasjon. Det sier ikke nødvendigvis noe om hva han tenkte da han takket ja.
Jeg kunne selvfølgelig ha spurt ham rett ut om dette er en date. Den løsningen har jeg også kommet på. Det som gjør det vanskeligere, er at jeg allerede har tatt alt initiativet. Hvis han bare er vennlig, må jeg plutselig si høyt at jeg ønsker noe mer enn selskap etter jobb. Da blir det vanskelig å late som jeg bare foreslo en hyggelig aktivitet.
Jeg prøver å møte ham uten forventninger, men håper samtidig at han i det minste er litt tiltrukket av meg. Det er ikke så lett å få til begge deler. Foreløpig har vi drukket kaffen, han har sagt ja til et glass, og det er fortsatt to uker til vi skal møtes. Selve invitasjonen fikk jeg sendt. Spørsmålet om det er en date, har jeg ikke helt tatt mot til meg å stille.
