Dagen etter at jeg ga ham en hjemmelaget avskjedsgave, sa han at han ikke kunne gå ut med meg. Han ville ikke endre forholdet vi allerede hadde. Jeg godtok svaret. Det jeg fortsatt strever med, er hva jeg skal tenke om de fire månedene før det.
Vi hadde jobbet sammen i over seks år. Jeg er 37, han er 30. Mesteparten av tiden hadde vi vært kolleger som kjente hverandres vaner og måter å jobbe på. Så fikk jeg en følelse av at han begynte å se meg på en annen måte. Jeg la stadig merke til oppmerksomheten hans.
Det virket som han valgte det samme som meg å spise og drikke, og noen ganger kledde seg omtrent som meg. Han sa at vi likte de samme tingene og lignet på hverandre. Først tenkte jeg at det var tilfeldig. Men det gjentok seg, og jeg begynte å lure på om noe mellom oss hadde endret seg.
Noen ganger var han mer direkte. Han prøvde å holde meg i hånden og klemme meg, men bare når andre var til stede. Var vi alene, tok han ikke på meg. Etter at han hadde kommet nærmere, trakk han seg ofte litt tilbake dagen etter. Han ble verken kald eller avvisende. Han tok bare ikke det samme initiativet igjen. Derfor fortsatte jeg å lure, i stedet for å slå fra meg tanken på at det kunne være noe mer.
Han ventet på meg etter jobb, gjorde lekne bevegelser og delte interne vitser med meg. Av og til snublet han når han var i nærheten av meg, og en venn ertet ham for det. Når jeg takket ham for hjelpen, kunne han bli stående og se på meg uten å svare. Jeg tenkte at han kanskje var nervøs. Om det stemte, vet jeg fortsatt ikke.
Men vi kjente også hverandre godt på mer hverdagslige måter. Han husket småting jeg hadde sagt flere uker tidligere, og tok opp igjen samtaler vi ikke hadde blitt ferdige med. Han visste hvordan jeg jobbet og begynte noen ganger på neste oppgave for å hjelpe meg før jeg spurte. Etter så mange år som kolleger var det ikke nødvendigvis noe merkelig i det. Likevel var det godt at han var så oppmerksom på det jeg sa og gjorde.
Jeg så også et opptak en i teamet hadde gjort av et møte. Der la jeg merke til at han fulgte bevegelsene mine med blikket. På opptaket virket han mer avslappet enn jeg ofte opplevde ham når vi var sammen. Å se det utenfra gjorde det vanskeligere å avfeie oppmerksomheten. Men et opptak kunne vise hvor han så, ikke hva han mente med det.
Vi skulle slutte å jobbe sammen, så jeg kunne ikke fortsette å utsette spørsmålet om jeg skulle si noe. Da hadde følelsene mine blitt sterkere. Jeg skrev et personlig brev og fortalte hvor godt jeg hadde trivdes med å jobbe sammen med ham, og hvor høyt jeg satte ham som menneske, ikke bare som en flink kollega.
Gaven var en liten figur som viste til en av de interne vitsene våre. Jeg ville gi ham noe som var laget spesielt for ham. Da han fikk den, spurte han hvorfor jeg ga ham den, om det var uten noen spesiell anledning. Han tok imot den. Dagen etter svarte han på invitasjonen til å gå ut.
Jeg ba ham ikke forklare all oppmerksomheten de siste månedene. Han virket noen ganger ukomfortabel med å snakke om følelser, og jeg ville ikke presse ham etter at han hadde sagt nei. Kanskje var han tiltrukket av meg uten å ønske et forhold. Kanskje hadde han forstått nærheten mellom oss annerledes helt fra starten. Jeg kan ikke vite hvordan han opplevde det.
Jeg har ikke kontaktet ham privat siden. Vi datet aldri, og jeg ser ham ikke lenger på jobb. Jeg har fortsatt følelser for en jeg kjente i årevis, og spørsmål om en nærhet jeg trodde var i ferd med å bli til noe annet.
