Vi kan sitte oppe og prate hele natten. Likevel er det å spørre om han vil bli med på kino som virker vanskelig. Selv med et rom fullt av folk kan vi være de eneste som ler av vitsene våre. Jeg skjønner humoren hans uten problemer. Å spørre om vi skal finne på noe utenfor huset, bare vi to, er visst vanskeligere.
Vi bor i et kollektiv med åtte andre. Vi gjør mye sammen i huset, så vi trenger ikke legge planer hver gang vi vil være sammen. Begge er tidlig i tjueårene, og jeg har bare bodd her og kjent ham i noen måneder. Det har vært lenge nok til at jeg vet at jeg liker ham. Hva han tenker om oss, er fortsatt uklart.
Jeg liker ham ikke bare fordi vi tilfeldigvis bor under samme tak. Jeg har aldri møtt noen jeg deler humor med på denne måten. Det er noe fint ved å si noe som én annen skjønner, mens resten av rommet ikke ler. En helt vanlig samtale kan kjennes som noe vi har for oss selv, selv når andre er der.
Men det at vi ler sammen, betyr jo ikke at vi er tiltrukket av hverandre. Jeg vet hva jeg føler. Ham vet jeg mindre om. Jeg prøver allerede å få mest mulig tid med ham, men jeg tror ikke han uten videre ville skjønt at jeg er interessert i ham. Han har venninner. Kanskje liker han bare å være sammen med meg, uten at det betyr noe mer.
Andre virker derimot svært sikre når jeg spør dem. Han er mann, så selvfølgelig vil han si ja hvis jeg ber ham ut. Det skal visst være beroligende. Jeg blir mest opptatt av hvordan alle andre vet hva han tenker, når jeg ikke gjør det. Han virker ikke som en som er så desperat etter en date at hvem som helst duger. Det er jo ham jeg liker. Da hjelper det lite å ta utgangspunkt i at alle menn vil det samme.
Han har ingen erfaring med kvinner. Men det betyr ikke at jeg vet mer om hva han ønsker. Jeg vet at han ikke er homofil, men det forteller meg verken om han liker meg på den måten, om han vil bli bedt ut, eller om nattpraten vår bare er en hyggelig del av å bo her. Manglende erfaring avklarer egentlig ingen av delene.
Jeg vil bare finne på noe med ham utenfor huset. Kino, kanskje, eller en konsert. Det vanskelige er å vite hva han vil oppfatte invitasjonen som. Sier jeg det helt uformelt, kan han tro vi skal ut som venner. Gjør jeg det tydelig at jeg mener en date, sier jeg samtidig noe vi ikke har sagt til hverandre før. Jeg skulle gjerne hatt en formulering som gjorde akkurat passe mye klart.
Etterpå skal vi fortsatt bo sammen. Jeg vil ikke at han skal bli ukomfortabel i sitt eget hjem, eller begynne å lure på hvordan han må oppføre seg rundt meg. Nå er vi jo så avslappet sammen. Kollektivet gir oss mange anledninger til å bli kjent. Det er bare det at han jeg vil be på date, også er han jeg skal møte hjemme etterpå.
Foreløpig er vi fortsatt de to som ler av de samme vitsene. Jeg har ikke spurt om kino ennå.
