Etter sju dater sa mannen jeg treffer, at vi fortsatt «utforsker». Jeg hadde begynt å få følelser og ville vite om dette kunne bli et forhold. Han var tydeligvis ikke ferdig med forundersøkelsene.
Jeg er 35, han er rundt 40, og vi har datet i omtrent to måneder, med en liten pause underveis. Jeg kan gjøre rede for alle avtalene med en presisjon jeg ikke er spesielt stolt av: tre middags- eller kaffedater, tre hjemmedater der vi lagde mat til hverandre, og ett arrangement. Sju møter. Jeg er bare usikker på hva de sju møtene betyr for ham.
Pausen kom etter den tredje daten. Allerede da syntes jeg han nølte med å ta dette videre. Jeg spurte rett ut hva han følte. Han svarte at han gjerne ville fortsette. Jeg prøvde å finne ut om han var begeistret for meg. Han bekreftet at vi kunne sette opp en ny avtale.
Og han fortsetter faktisk å planlegge dater. Det er ikke slik at han forsvinner og lar meg ordne alt. Vi deler mye med hverandre, tilbringer tid sammen, og jeg liker ham stadig bedre. Jeg har lyst til å se ham igjen. Nettopp derfor blir det vanskelig å slå seg til ro med så lite avklaring.
Mellom datene tar han derimot ikke kontakt. Vi treffes i fire–fem timer, og så er det over fram til neste gang. Etter et par måneder hadde jeg sett for meg at vi ville begynne å få mer plass i hverandres hverdag. Kanskje tilbringe en hel helg sammen. Jeg koser meg når vi møtes, men foreløpig er det fortsatt noen avtalte timer om gangen.
Det forrige forholdet mitt var et avstandsforhold. Der var jeg vant til å være tålmodig. Vi måtte planlegge reiser og få alt det praktiske til å gå opp før vi i det hele tatt kunne være på samme sted. Jeg trodde det ville være enklere å date noen i samme by. Reiseplanleggingen slipper jeg jo. Jeg hadde bare ikke regnet med at det skulle føles som avstand likevel.
Vi kommer fra ulike kulturer, så jeg spurte en venninne fra hans kultur hva hun tenkte. Hun mente jeg måtte gi det tid. Vi hadde tross alt bare vært på sju dater; det var ikke gitt at han hadde rukket å bli forelsket. Det skjønner jeg. Jeg forventer ikke at han skal få store følelser bare fordi jeg kan dokumentere antall middager.
Men det er forskjell på å kreve en kjærlighetserklæring og å ønske å vite om vi er på vei mot et forhold. Jeg lurer også på når vi kan snakke om å bare date hverandre. Foreløpig vet jeg ikke om han ønsker et fast forhold. At han vil treffes igjen, er ikke helt det samme.
Jeg vet ikke om han trenger mer tid, eller om han kunne tenke seg å fortsette i dette tempoet lenge. Mine egne følelser blir i hvert fall sterkere. Han planlegger nye dater, og jeg prøver forsiktig å få litt klarhet. Da jeg tok det opp igjen i går kveld, sa han at vi «utforsker». Vi bor i samme by. Jeg vet fortsatt ikke hvor nær hverandre vi er.
