Han planlegger å fly sju timer for å besøke meg. Jeg prøver å få det til å stemme med at vi bare skal være venner. Han vet at jeg er gift, og han har fortalt at han har følelser for meg. Likevel ønsker han like mye kontakt.
Vi møttes da jeg var på besøk i landet hans. Han hadde forsøkt å få til et møte på et par tidligere turer også, men da lot jeg det bli med tanken. Denne gangen takket jeg ja. Vi traff hverandre én gang, så fire ganger til, og jeg koste meg sammen med ham. Da jeg reiste hjem, var han ikke lenger bare en jeg kanskje skulle møte en gang.
Dette skjedde i en periode da jeg følte meg oversett hjemme. Mannen min og jeg hadde vår fjerde bryllupsdag. Han hadde svært mye å gjøre, som han ofte har, og hadde ikke planlagt noe. Jeg fikk ikke blomster heller. Han behandlet den som en helt vanlig dag. Jeg hadde håpet vi skulle markere den. Jeg ønsker å bli i ekteskapet mitt, men det gjorde vondt.
Samtidig var det en annen mann som tok seg tid til meg. Han brukte mye penger på meg da vi møttes. Det som betydde mer, var at han var varm og oppmerksom, og det fortsatte etter at jeg kom hjem. Vi har holdt kontakten. Jeg merker at jeg knytter meg til ham, og sammen med ham føler jeg meg avslappet og trygg. Det sier noe om hvordan jeg opplever ham, men ikke nødvendigvis hva han ønsker seg.
Han sier at han kan godta et rent vennskap hvis han på den måten får beholde meg i livet sitt. En del av meg vil tro ham. Det går an å ha følelser uten å gjøre noe med dem. Jeg vil ikke stemple ham som manipulerende bare fordi han bryr seg om en kvinne som ikke er tilgjengelig.
Men han har også sagt at han vil være trofast mot meg. Vi er ikke kjærester. Jeg vet ikke hva han legger i det ordet når han bruker det om oss. Mener han at jeg kan stole på ham som venn? Eller lover han meg noe man vanligvis forbinder med et parforhold? Han er 32, bor alene og har sitt eget liv. Jeg klarer ikke å avgjøre om han godtar vennskapet slik det er, eller håper at det en dag kan bli mer.
Jeg må også spørre meg selv hvorfor dette betyr så mye for meg. Ville jeg blitt like glad for oppmerksomheten hans hvis jeg ikke savnet den hjemme? Det er vanskelig å skille gleden over å bli sett fra skuffelsen jeg kjente på fra før. Kanskje bryr han seg oppriktig, og kanskje legger jeg ekstra mye i det han gjør fordi jeg føler meg ensom. Begge deler kan være sant.
Jeg vil ikke forlate mannen min, og jeg ønsker meg ikke et nytt forhold. Likevel lurer jeg på hva denne mannen håper på innerst inne, selv om jeg allerede har innrømmet at mine egne følelser har endret seg. De blir ikke borte av at jeg kaller det vennskap.
Besøket er foreløpig bare noe han planlegger. Han har ikke tatt flyet, ikke kommet fram, og vi har ikke møttes her i landet mitt. Vi fortsetter å snakke sammen. Jeg prøver fortsatt å forstå hva han ønsker med denne tette kontakten når jeg har sagt at jeg ikke er tilgjengelig.
