Da kjæresten min hadde det vanskelig med familien sin, tok han kontakt med en annen kvinne uten å fortelle meg det. Det som gjør dette så vondt, er at vi allerede hadde snakket om henne. Noe av kontakten de hadde hatt tidligere, hadde gjort meg ukomfortabel. Det visste han. Likevel valgte han å henvende seg til henne i hemmelighet da han trengte støtte.
Jeg er 22, han er 24, og vi har vært sammen i halvannet år. Stort sett har vi hatt det fint. Det vil jeg ikke glemme nå som vi står i noe vanskelig. Jeg prøver å forstå hvordan vi kan komme videre i et forhold jeg fortsatt vil være i. Jeg leter ikke etter en grunn til å gå, og det gjør ikke han heller.
Han var stresset og overveldet av det som skjedde i familien, og hadde få å støtte seg til. Jeg skjønner at han trengte noen å snakke med. At jeg er kjæresten hans, betyr ikke at jeg skal dekke alle behov, eller at vennene hans må godkjennes av meg. Jeg hadde aldri bedt ham om å kutte kontakten med denne kvinnen.
Derimot hadde jeg fortalt ham at enkelte ting mellom dem plaget meg. Jeg trodde den samtalen betydde at vi hadde en felles forståelse av hva som var vanskelig for meg. Så tok han et valg som gjaldt nettopp henne, uten at jeg fikk vite om det. Nå lurer jeg på om vi egentlig hadde forstått hverandre så godt som jeg trodde.
Han var ikke utro. Det var heller ikke snakk om en hemmelig romanse. Det er viktig for meg å være tydelig på det, for ellers blir dette en annen historie enn den jeg prøver å fortelle. Men vissheten om hva som ikke skjedde, har ikke gitt meg tilbake tryggheten jeg hadde: troen på at han ikke bevisst ville holde noe viktig skjult for meg.
Etterpå har jeg vært såret og på vakt. Jeg forstår at han trengte støtte, men ikke hvorfor jeg ikke kunne få vite hvem han snakket med. Situasjonen hans var vanskelig. Samtidig visste han hvordan jeg hadde det med akkurat denne kontakten. Jeg prøver å ta begge deler på alvor uten å la det ene bli en unnskyldning for å overse det andre.
Vi vil begge bygge opp tilliten igjen. Men jeg vet ennå ikke hva vi konkret skal gjøre i hverdagen. Åpenhet høres betryggende ut, men hva innebærer det? Kunne vi avtalt å si fra om kontakt med noen vi allerede har hatt en slik samtale om? Trenger vi å snakke tydeligere om hvilke grenser som ble krysset? Dette er muligheter jeg forsøker å tenke gjennom, ikke avtaler vi har inngått.
Jeg vil ikke begynne å kontrollere alt han gjør, eller forvente et referat av hver samtale. Det er ingen rolle jeg ønsker meg, og jeg vil ikke at han skal føle seg overvåket. Men bare å bestemme meg for å stole på ham igjen føles som å hoppe over det vi fortsatt må jobbe med. Jeg trenger at vi begge forstår hva det vil si at han tar ansvar.
Foreløpig er vi fortsatt sammen, og begge vil fortsette å prøve. Jeg vil snakke om hva vi faktisk skal bli enige om: hva jeg trenger for å føle meg trygg igjen, og hvordan han kan ha venner uten å måtte be meg om lov.
