Vi hadde en åpen samtale med tårer og alt på bordet. Likevel var jeg ikke forberedt på det hun sa: Hun føler seg ikke hørt av meg. Det kom fra kvinnen jeg fortsatt tenker på som hun jeg mistet sjansen med. Jeg trodde jeg kunne lytte, men hun opplevde ikke at jeg forsto henne.
Vi er begge 26. Jeg vil så gjerne ha en ny sjanse med henne at jeg leter etter hjelp til å gjøre dette riktig. Hva skal jeg spørre om? Hvordan viser jeg henne at jeg lytter? Tanken på et godt spørsmål er beroligende. Hvis jeg bare visste hva jeg skulle spørre om, hadde jeg i det minste hatt et sted å begynne.
Samtidig merker jeg hva jeg egentlig ber om. Jeg vil bevise for henne at jeg kan dette. Da blir en samtale om hennes opplevelse fort en samtale om meg: hva jeg mener, hva jeg er i stand til, og om hun vil se annerledes på meg. Selv et ærlig forsøk kan ende med at jeg forklarer meg, mens hun venter på at jeg skal forstå henne.
Jeg mener det når jeg sier at jeg kan lytte. Derfor var det vanskelig å få det hun sa, til å stemme med mitt eget bilde av meg selv. Men det bildet forteller ikke nødvendigvis så mye om det som skjer mellom oss. Jeg kan være sikker på at jeg er en som lytter, og likevel ikke forstå hvorfor akkurat hun ikke sitter igjen med den følelsen.
Uten et konkret eksempel kan jeg ikke peke på en bestemt samtale og si hvor det gikk galt. Kanskje jeg svarer for fort, prøver å finne en løsning eller blir opptatt av å forklare hva jeg mente. Det er muligheter, ikke en beskrivelse av noe jeg vet at jeg har gjort. Foreløpig vet jeg at hun ikke føler seg forstått, og at det overrasket meg å høre det.
Jeg leter likevel etter de riktige spørsmålene. Det gir meg noe konkret å gjøre. Men å spørre hva hun ønsket at jeg skulle forstå, er noe annet enn å spørre hva som skal til for at hun skal gi meg en ny sjanse. Begge deler kan komme av at jeg vil være med henne. Det første gir henne plass til å fortelle om sin opplevelse. Med det andre ber jeg henne fortelle hva jeg må gjøre for å få det jeg vil.
Det gjør også noe med meg at jeg ser på henne som hun jeg mistet sjansen med. Hun betyr mye for meg, og jeg vil gjerne at det skal gå annerledes. Men mens jeg håper på en ny mulighet, snakker hun om noe helt konkret som mangler mellom oss. Savnet mitt forteller meg ikke hva hun trenger, eller hva hun ønsker videre.
Den vanskelige samtalen har vi hatt. Vi var åpne og sårbare, og etterpå satt jeg med et behov for å vise henne noe jeg trodde jeg allerede visste om meg selv. Jeg vil ha en ny sjanse med henne. Akkurat nå prøver jeg fortsatt å forstå hva hun savnet i samtalene vi allerede har hatt.
