Da også den sjette kvinnen ville avslutte, fortalte hun meg at jeg var en fin fyr. På det tidspunktet var det nettopp komplimentet jeg gruet meg til. Hun hadde likt å bli kjent med meg. Jeg hadde ikke gjort noe galt. Men følelsene hun var ute etter, var ikke der. Ordene varierte litt fra gang til gang. Likevel endte det på samme måte hver gang, og jeg skjønte ikke mer av hvorfor.
Jeg er 28. Det forrige lange forholdet mitt varte i fem år og tok slutt for tre år siden. Etter at jeg begynte å date igjen, har jeg prøvd apper, løpegrupper, gruppetimer, fester og å bli introdusert gjennom venner. Jeg har altså ikke møtt alle disse kvinnene på samme sted eller på samme måte. Da blir det også vanskeligere å finne en enkel forklaring på at det samme skjer igjen.
Det siste året har seks kvinner jeg har datet, sagt at de ikke ville fortsette, på omtrent denne måten. Vi hadde holdt på i ulik tid. Jeg har møtt andre også, og noen ganger har jeg selv ikke ønsket å fortsette etter én eller to dater. Jeg vet hvordan det er å møte noen uten å ville noe mer. Det som er vanskeligere å forstå, er at vi kommer lenger enn det, før jeg får høre at ingenting var galt, men at det likevel ikke blir noe mer.
Jeg hadde også vært fysisk nær alle seks. Det betyr ikke at de skyldte meg et forhold, eller at nærheten betydde akkurat det samme for dem som for meg. Men det gjør det vanskelig å nøye seg med forklaringen om at de bare så meg som en venn hele veien. Det var noe som trakk oss mot hverandre. Hva som manglet etter det, vet jeg ikke.
Hvis jeg ramser opp det som fungerer i livet mitt, burde jeg ha et godt utgangspunkt. Jeg er i god form, eier en leilighet i en storby, har ingen gjeld og gjør det bra i jobben. Jeg tror ikke slike ting skal få noen til å falle for meg. Likevel er det dette jeg begynner å gå gjennom når jeg lurer på hva som er galt. Det er i det minste ting jeg kan vurdere ganske konkret.
Livet mitt består heller ikke bare av jobb og leting etter en kjæreste. Jeg løper maraton og konkurrerer i triatlon, fotograferer og spiller piano. Innimellom driver jeg med standup. Jeg leser og lager mat, og reiser utenlands én eller to ganger i året. Til nå har jeg besøkt rundt 35 land. Men ingen av disse interessene sier noe sikkert om hvordan det er å date meg. Å ha mye å holde på med er noe annet enn at en bestemt kvinne kjenner at vi passer sammen.
Jeg har spurt både venner og venninner om måten jeg viser interesse og følelser på. De sier at det virker helt normalt. Det er godt ment, og jeg setter pris på det. Samtidig er det begrenset hva de kan svare på. Det er ikke vennene mine som skal avgjøre om de vil fortsette å date meg. De kan ikke fortelle meg hvordan disse kvinnene opplevde det, uansett hvor beroligende svarene deres er.
Kanskje den vennlige forklaringen faktisk er hele forklaringen. De likte meg, vi kom nær hverandre, men følelsene de ønsket seg, kom aldri. Eller kanskje det var noe mer konkret de ikke ville si. Jeg vet ikke. Begge deler er mulig når noen avviser så skånsomt, og det er det jeg blir gående og gruble på.
Jeg vil ikke finne et argument som får noen av dem til å bli. Jeg vil forstå noe jeg kan forholde meg til. Hvis det er et mønster i måten jeg dater på, vil jeg heller høre det rett ut, selv om det er ubehagelig. Men svaret jeg stadig får, er at jeg ikke burde ha gjort noe annerledes. Jeg spør hva jeg kan endre. Der stopper samtalen.
